onsdag 14. august 2019

Når liket blør


I eldre tid kunne en ikke bruke fingeravtrykk eller andre moderne midler for å avsløre forbrytere. Det fantes likevel metoder til å avdekke avskyelige drap. Det hendte nemlig at en myrdet person plutselig begynte å blø, når drapsmannen selv nærmet seg liket av personen som ble brutalt og i hemmelighet tatt av dage. På grunnlag av denne trosforestillingen ble den såkalte båreprøven utviklet. Den fungerte som en gudsdom. Et annet uttrykk for dette er det latinske ordalium. 
Dette NÅR LIKET BLØR innebærer at Gud til syvende og sist er den dømmende autoriteten. Da nyttet det ikke å anke!
For å komme under vær med identiteten til drapsmannen eller for den saks skyld drapskvinnen, lot en de mistenkte gå forbi liket som lå på båren, og så snart den skyldige nærmet seg, begynte det å blø.
Det er et interessant faktum at William Shakespeare bruker denne trosforestillingen i det historiske skuespillet om kong Richard III. Når Gloucester nærmer seg sitt offer, åpner sårene til den døde Henry seg.
I fransk historie er det et kjent eksempel. Det er her tale om en abbed i Trois- Fontaines (Clergy), som ble drept på skjendig måte av en mann ved navn Simon. Denne kløvde pannebrasken til den stakkars, vergeløse abbeden, og "omkranset av blodets laurbær" oppga abbeden ånden. Deretter deltok den kyniske gjerningspersonen i messen, slik at ingen skulle falle for å mistenke ham for denne udåden.
Munkene jamret høyt, da de så det blodige liket. Men hver gang Simon senere nærmet seg relikviene til den drepte abbeden, begynte blodet å dryppe for å vitne mot ham. Dette fikk folk til å fatte mistanke, og Simon ble arrestert og funnet skyldig. Også her fungerte blodet som et ufeilbart orakel. Dette skjedde i begynnelsen av 1300-tallet.

En kan undre seg over at beinrestene hans ble tilbedt som relikvier. Dette har nok forbindelse med at når et uskyldig menneske blir overfalt og drept uten videre, kan vedkommende bli helgen. I dette tilfellet var det til og med en abbed, altså den formelle leder av klosteret. 

Et annet viktig moment her er at knokler og andre beinrester av hellige personer har beholdt en god del av livskraften og personligheten deres. De har en magisk kraft som er gudegitt. At beinrester og knokler er sentra for livskraft er en internasjonalt spredd oppfatning med ulike funksjoner.
I 1368 begynte bildet av Charles du Bois i Dinan i Frankrike å sende ut en blodstrøm akkurat på det sted der prinsen var blitt dødelig såret, da drapsmannen kom over ham, det vil si den nye hertugen av Bretagne, Jean de Montfort. Her er bildet av drapsofferet sidestilt med personen selv. Dette innebærer at selve bildet har mange av de samme egenskapene som mennesket det forestiller. Dette er et legendarisk trekk en kjenner igjen fra skulpturer og malerier av Jomfru Maria og andre hellige personer. Også slike fremstillinger kan blø i visse kritiske situasjoner.
Det skal ikke være så lenge siden de mistenkte for drap i Normandie ble ført til liket av offeret, ut fra forestillingen om at det ville blø når drapsmannen passerte.
Denne folketroen er også kjent i USA, særlig blant den svarte befolkningen i Alabama.
Riktignok koagulerer blodet, når døden inntrer, men det kan skje at det holder seg flytende. Det er ikke uvanlig ved voldsom død, for eksempel ved stygge fall, kvelning, lynnedslag eller plutselig hjerteattakk. Den avgjørende faktoren her er at surstoffet forsvinner plutselig, noe som nettopp inntreffer ved slag eller andre dødsfall som brått lammer hjertefunksjonene eller det sentrale nervesystemet.
Hvis blodet viser seg ved munnen på liket når den skyldige avsløres ved båreprøven, skyldes det punktering av lungene. Blodet føres fra de blodfylte lungene via spiserøret til munnen. Noen ganger avlegges ed ved å ta på liket ved stedet der sårene er. Og det kan få blodet til å renne igjen.
Denne ideen er svært gammel og forekommer allerede i det tyske helteeposet Niebelungenlied. Sårene til Siegfried åpner seg, når Hagen nærmer seg. Dette eposet ble nedskrevet ca.1200, men sagnstoffet stammer fra folkevandringstiden (ca.400-560/570).
Det forekommer noen eksempler i engelske middelalderballader på dette fenomenet. I den engelske balladen Young Hunting heter det:
White, white waur his wounds washen,
as white as any lawn;
But sune's the traitor stude afore,
Then oot the red blude sprang
(Hvite, hvite var hans sår vasket,
så hvite som ermer på bispeornat ;
Men så snart svikeren gikk foran.
så fosset blodet frem.)
Her er en underlig historie om helgenen Francesesco. Han var fra Paola i Calabria. Hen levde fra 1416 til 1507. I Napoli holdt han en gullmynt som det rant blod ut fra. Så sa han til kong Ferrante:"Dette er blodet til dem som du undertrykker". Kongen fant det fornuftigst å kvitte seg med denne mannen som hadde stor innflytelse og ekspederte ham til kong Ludvik XI av Frankrike. Han stod under denne kongens beskyttelse og oppholdt seg en tid ved hoffet. Han døde i klosteret Plessis-les Tours. Han var da en meget kjent person i Frankrike og i Italia. Han grunnla ordenen minimerne.
Denne prøven har vært en integrerende del av rettspraksisen i flere europeiske land, bl.a. i Tyskland hvor den kalles Bahrrecht. Den latinske betegnelsen er ius cruentationis.(Blodjus).
Hva kan være bakgrunnen for dette eiendommelige idékomplekset? Tanken som ligger til grunn er høyst sannsynlig at blodet er blitt oppfattet som senter for livskraften. Flere av egenskapene til et menneske er i blodet. Det representerer selve personligheten. Når offeret selv ikke kan åpne munnen og fortelle om hendelsesforløpet, må blodet på sitt vis tale den dreptes sak. Folk mente at dette var en ufeilbarlig måte å avsløre mordere på.
Ronald Grambo
MERKNAD

Det er ikke skrevet så mye om blodets kulturhistorie. Men det vises til:
Grambo, Ronald: I liv og død. Dråper av blodets historie. Oslo 1994
Roux, Jean-Paul: Le Sang. Mythes,symboles et réalités.Paris 1988.
Om  skjelettrester som livssentra se:
Henninger, Joseph: Neuere Forschungen zum Verbot des Knochenerbrechens. I:
Szabadfalvi, J. -Z.Ujváry (Red.) :Studia ethnographica et folkloristica in honorem Béla Gunda.Debrechen 1971 s.673-702.
Videre: Grambo. Ronald: Omskapingsmotivet i folkevisa om Beiarblakkjen. En analytisk gransking. I: Maal og Minne 1952 s.93-100.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar