SKJEGGET – ÆRE OG VANÆRE

Et lite streiftog i ansiktets historie

Tekst: Ronald Grambo

Skjegget har hatt og har stor betydning både i religiøst, politisk sosialt og kulturelt perspektiv gjennom årtusener. Det er knyttet visse normer, verdier, holdninger og oppfatninger til denne ansiktspryden. Det har gjennom tidene hatt særdeles stor symbolkraft.

De gamle israelittene bar fullskjegg, og det ble aldri barbert bort, unntatt i tilfelle en var rammet av spedalskhet eller når en var i dypeste sorg. Det var til og med strengt forbudt å trimme skjegget, slik at det kunne se penere ut. Skjegget var Jahves gave og kunne ikke tukles med.

En episode i Det gamle testamente forteller at krigere i amonittstammen barberte bort halvparten av skjegget til Davids tjenere. Da ble de forferdelig skamfulle. Det ble en plett på deres ære. David sa at de fikk oppholde seg i Jeriko til skjegget vokste ut igjen, og så kunne de vende tilbake.

Amonittene visste at de hadde funnet den mest sårbare måten å fornedre dem på.

David hevnet seg blodig på amonittene for denne skjenselsdåden senere.

For flere orientalske folkeslag var skjegget ikke bare et tegn på manndom og visdom. Det var så å si hellig. De samlet skjeggstubbene sine i en eske, og innholdet i den fulgte dem i graven. En var redd for at skjeggstubbene skulle falle i hendene på folk som hadde ondt i sinne.

Hvis en fiende fikk tak i restene av skjegget, kunne han få makt over vedkommende. Delen representerer det hele Det er et eldgammelt prinsipp i folketradisjonen. Enda verre var det, hvis selveste djevelen kunne rappe til seg skjeggstubbene.

Muhammed hadde skjegg, og hans trosfeller har alltid vist sin hengivenhet overfor ham og hans lære ved å ha skjegg. Å sverge ved profetens skjegg var likeverdig med å avlegge ed overfor selve Allah.

De gamle kongene av Persia, Ninive, Assyria og Babylon ble fremstilt med skjegg i bildekunsten.

Den persiske kongen hadde gullstøv på skjegget sitt. Orientalske konger både farget og parfymerte skjegget. Den egyptiske, eneveldige dronningen Hatsheput (1508-1458 f.Kr.) hadde på seg et seremonielt skjegg, når hun avgjorde viktige statssaker. Skjegget var symbol på kongemakt i det gamle Egypt. Navnet hennes betyr for øvrig "den første blant edle damer".

Mange nordmenn har nok besøkt gravmælet hennes i Dronningens dal i Luxorområdet. Guttekongen Tutankhamon (1334-1325 f.Kr.) hadde et seremonielt, svart skjegg på haken som tegn på hans høye status.

I følge " historiens fader", grekeren Herodot (484-ca. 425 f.Kr.), mente de gamle grekerne at folkeslaget skyterne måtte oppfattes som kvinner, fordi de ikke hadde skjegg.

De trodde at denne skjeggløsheten var en straff fra en hevnende guddom, fordi skyterne hadde plyndret et tempel viet gudinnen Afrodite.

Keiser Julian den frafalne (331-363) skrev en satire med tittelen "Skjeggløs" (Misopogen) vinteren 361-362 i Antiokia. Her håner han antiokerne, fordi de hadde så glatte kinn med noen få skjeggstubber som så vidt antydet deres manndom.

I visse østlige land var mangel på skjegg et tegn på at de ikke var mandige, men kvinneaktige.

De gresk-ortodokse prestene og munkene ble derfor nødt til å la skjegget gro. Skjegget ble et synlig symbol på gudshengivenhet og dydig livsførsel. Å være glattbarbert ble derimot tegn på utsvevende liv, svik og gudløshet.

Humanisten Erasmus fra Rotterdam (1466 eller 1469-1536) skriver at de gamle greske filosofene hadde skjegg som symbol på deres yrke og visdom. Skjegget var et slags yrkesemblem. En romersk forfatter nevner deres "lærde skjegg".

Aleksander den store (356 f.Kr.-323 f.Kr.) lot sine soldater skjære bort skjegget så fienden ikke skulle rykke i det. Dette har vært gjeldende oppfatning.

Denne nye moten spredte seg over store deler av verden, særlig i de områdene Aleksanders hær hadde okkupert.

Men filosofene fulgte ikke dette nye påfunnet. De ville beholde skjegget. Unntaket var naturvitenskapsmannen og filosofen Aristoteles (384-322), som fulgte sin berømte elevs oppfordring om å ta bort skjegget.

I begynnelsen av det romerske keiserriket var det ikke vanlig å bære skjegg. Dette endret seg under styret til Markus Aurelius (121-180). Han ble kalt filosofen på tronen, og han bar skjegg. Dermed fulgte man hans eksempel på dette punktet. Når en nådde 40-årsalderen, burde man etter alminnelig oppfatning under Mark Aurels regjeringstid og senere ha skjegg. Dette var det synlige tegn at man hadde nådd visdommens alder. Ettersom tiden gikk, sluttet romerne likevel å bære skjegg.

Et jødisk leksikon opplyser at de jødiske vismennene var enige om at skjegget var Guds gave, fordi man da kunne skille menn fra kvinner. Det ville være galt å gå imot Guds egen forordning om dette.

En kan nok forestille seg at disse funderingene var basert på menns premisser.

Et gammelt fransk visdomsord sier at når en har fått skjegg på haken, var det på tide å være fornuftig.

Den engelske skribenten Thomas d'Urfey laget dette satiriske verset i 1690 (min oversettelse):

Hvis Forsynet hadde skapt skjegg

for å vise at dets bærere var kloke,

så ville en ekte geit ved sitt utseende

overgå ethvert menneske i visdom.

Skjegget beholdt gjennom tidene sin posisjon som markør av manndom og visdom.

Da Francis Drake vendte tilbake fra sine tokt mot den spanske flåten, sa han at han hadde "svidd spanskekongens skjegg".

Her kan nevnes at dronning Elizabeth av England (1533-1603) skattla ekstra de som hadde skjegg! Hun likte tydeligvis ikke denne ansiktspryden!

Et utbredt sagn forteller at en konge bor i en hule eller i et kammer under jorda, og der har han sittet til skjegget har vokst gjennom bordet han sitter ved. Men en gang i fremtiden skal han fri seg fra denne ensomheten. Den lange ventetiden gjennom århundrer er til ende, og han drar av sted for å befri sitt land i største nød fra fienden.

Dette sagnet er bl. a. knyttet til Fredrik 2 (1194-1250), overhodet for Det hellige romerske imperium, konge over Sicilia og Jerusalem. Han sitter i hulen sin i Kyffhäuser i Thüringen. Han sover derpå i setet sitt til den nye, gylne æra opprinner. Først var sagnet knyttet til hans bestefar kong Fredrik Barbarossa. Tilnavnet betyr Rødskjegg. Dette er en gullalderdrøm som nok var blitt skapt i trengselstider.

Et internasjonalt kjent eventyr forteller at en fattig ung mann ønsker å gifte seg med en kongsdatter. Kongen forsøker å bli kvitt denne besværlige frieren ved å sende ham av sted for å løse tilsynelatende umulige oppgaver. Han skikker den håpefulle mannen ut i verden for å bringe ham tre hår fra skjegget til djevelen (eller trollet). Han får hjelp av djevelens mor eller bestemor til å løse oppgaven. Hun utspør sønnen sin, mens han sover eller mens hun leter etter lus på hodet hans. Bak dette trekket ligger nok ideen at skjegget var betraktet som bærer av livskraft.

Ridder Blåskjegg opptrer i eventyr som kvinnemorder. Han er med et moderne uttrykk seriemorder.

Han er blitt selve prototypen på en drapsmann som tar livet av unge kvinner. Ja, selve betegnelsen Ridder Blåskjegg har gått inn i språket som en fellesbetegnelse for kvinnemordere. Selve det blå skjegget virket skremmende på kvinnene. Han kan ha blitt oppfattet som et overnaturlig, demonisk vesen.

I mange ulike greske eventyrtyper forekommer en skjeggløs person som slyngel og bedrager. Et eventyr forteller for eksempel at en skjeggløs person overfaller helten og tvinger ham til å bytte klær med seg. Dermed opptrer den skjeggløse som frieren på det kongelige slottet, mens helten må nøye seg med å være hans tjener.

Djevelen er som regel avbildet med bukkeskjegg. En fransk skribent og dominikanermunk fra 1200-tallet, Etienne de Bourbon, beretter at tilhengerne av djevelen tilkalte ham under underlige seremonier. Blant annet ropte de på djevelen og sverget ved hans skjegg. Denne opplysningen hadde han fått under avhør av folk siktet for trolldom og kjetteri.

Her gjengis den merkelige legenden om Sankta Wilghefortis: En hedensk konge ønsket å gifte bort sin datter Wilgefortis til en annen hedensk konge, som hadde erobret landet hans. Men hun ville ikke gifte seg med en ikke-kristen mann. Hun ønsker heller å bli bruden til den korsfestede Jesus Kristus. For å unngå dette planlagte ekteskapet bad hun inderlig til Gud om å få endret utseende. sitt Hun ble bønnhørt og fikk skjegg! Så ble hun fri fra dette tvangsekteskapet.

Et mindre kjent eventyr forklarer hvorfor håret først blir grått og deretter skjegget. En prest eller en barber blir spurt om dette intrikate problemet. Han svarer da at skjegget er tyve år yngre enn hodet!

Når en krangler om pavens skjegg, dreier diskusjonen seg om ingen ting eller om temaer uten betydning. Dette uttrykket sies å komme av at de fleste paver var skjeggløse, men det er vel tvilsomt. Danskene snakker om å strides om keiserens skjegg. Dette kan bero på en myntserie der keiser Karl den store (742-814) noen ganger er avbildet med skjegg, andre ganger uten. I følge en annen teori var det slik at en opererte med to segl. Det ene gjenga keiserens skjegg, det andre ikke. Dette ble kimen til en diskusjon om hvilke rettslige dokumenter som gjaldt. Man måtte da undersøke om keiseren bar skjegg eller ei. Det er mulig at striden om keiserens skjegg er eldre enn uttrykket knyttet til paven.

Folk med rødt skjegg har aldri vært å stole på. Dette kan bl. a. komme av at Judas ble oppfattet som rødhåret og med rødt skjegg. I norske eventyr opptrer Ridder Rød som urtypen på en troløs svindler og skurk. Han var rødhåret og sannsynligvis også utstyrt med rødt skjegg.

Det fins flere ordtak om skjegg i vårt land:

Det skjeggete går fyrst

D'er skam å skjelva for den som hev skjegg.

Var det berre skjegge det spurdest um, kunde bukken vera bisp.

Til sist: Ordet skjegg kommer fra norrønt skegg og betyr noe som stikker frem.

På latin heter skjegg "barba", derav ordene barber og barbersalong. Ordet ble alminnelig brukt først omkring 1600 i Norge. De gamle feltskjærerne var barbere, men drev gjerne primitiv legevirksomhet på slagplassen under krigshandlinger. Utenfor frisørsalongene kan en den dag i dag se et blankt fat som tegn på virksomheten deres. . Dette runde skiltet symboliserer fatet som blodet til pasienten ble helt ned i. Det hendte nemlig at feltskjærene foretok årelating for å kurere sykdommer. Det var nærmest et universalmiddel mot feber, kramper og andre sykdomstegn Skiltet peker bakover i historien da feltskjæreren ikke bare klippet skjegg og hår, men også forsøkte å kurere folk for sykdommer eller gjennomføre nødvendige amputasjoner av armer og bein.

Skjegget har spilt en betydningsfull rolle som identitetsmarkør gjennom tidene. Det har fortalt mye om personens religiøse og sosiale bakgrunn. Den dag i dag er skjegget viktig innenfor det religiøse sfæren i muslimske stater og organisasjoner.