torsdag 29. september 2016

SVART

Tekst: Ronald Grambo


Kulturhistoriske glimt

(Denne mannen er svart,pass deg for ham, du romer)

(Horats : Satirae  I,4,85)

Svart er alle farger, gir ingen ting,
kler svart og er fargerik, alle farger er i meg!
Alt og ingenting er svart, 
nøytralt og slukende!
Foto : MNP April  2013 
Det er knyttet  visse normer, verdier, holdninger og oppfatninger til fargene vi omgir oss med. Men synet på fargene har skiftet gjennom tidene. Farger er ikke bare et fysiologisk faktum, men også et sosialt og kulturelt. Det er kulturen en er oppvokset i som avgjør hvorledes en skal inndele fargene og hvordan en skal  reagere på dem. Farger er bærere av bestemte budskap.Det gjelder å oppfatte og tolke dem på rette måten.
At synet på farger har endret seg gjennom århundrene, er f.eks. blåfargen et  eksempel på.
Vi moderne mennesker mener nok at blåfargen er kjølig.
Men i middelalderen betraktet folk den som varm. Dette virker besynderlig,men har en forklaring. Blåfargen er knyttet til himmelvelvingen på solrike dager. Blåfargen ble assosiert med den livgivende solen som skjenker liv og fruktbarhet.

De gamle kirkefedrene i tidlig middelalder så på farger med fiendtlige øyne. De hadde observert at Bibelen nevner farger ganske sjeldent. For dem var farger ensbetydende med tomhet, en steril pryd som bare kostet penger og tid. Farger var kun forfengelighet som skjulte  tingenes egentlige vesen.
Dette var en snodig oppfatning. Det kan hende at det latinske color (farge) var blitt knyttet til det latinske celare, som betyr å skjule. Dette er naturligvis en feilaktig forklaring, men språkvitenskapen var ikke kommet særlig langt på denne tiden.
Den sprenglærde Isidor av Sevilla (560-636) forklarte saksforholdet slik: "Fargene (latin:colores) blir kalt slik ,fordi de fødes av varmen (latin: calore) fra ilden og  fra solen." Også her er en falsk forbindelse mellom to ord.

Munker burde ikke kle seg i hvitt, for det tydet på overmot. En måtte huske på at hvitfargen symboliserte bl.a.Jesu oppstandelse fra graven. Dessuten er den uskyldens farge. Svartfargen derimot var tegn på ydmykhet, anger og renselse.
Reformasjonen  (1536-1537) bidro ikke til å endre denne oppfatningen.
Presteskapet som ledet reformasjonen hevdet at  klærne var symbol på Syndefallet. I Paradiset spiste Eva og Adam av Kunnskapens tre og overtrådte dermed Guds påbud. De oppdaget at de var nakne og skammet seg.
De ble fordrevet fra Paradiset ,og menneskene mistet  sin uskyld. De måtte heretter dekke seg til med klær. Slik ble klærne et manende symbol på menneskenes iboende syndefullhet. Klærne skulle derfor være tegn på ydmykhet og anger.
En måtte ikke pynte seg med  glitrende juveler og klær med muntre, skrikende farger. Det var forfengelighet.

Klærne skulle være svarte og triste. En måtte unngå rødfargen og gulfargen først og fremst,
men også sjatteringer av rosa, orange og grønnfarger i alle avskygninger. Til disse kom
fiolett .
En burde anvende svart, grått, brunt og hvitt. Den sistnevnte fargen ble brukt til barneklær for å vise at de var uskyldige skapninger som ikke var forherdet av denne verdens ondskap.
Fyrstene omkring 1600 rundt om i Europa kledde seg i blå og svarte gevanter. En sjattering ble kalt kongeblått.
Den dystre kong Fillip av Spania, den engelske dronning Elizabeths hovedfiende, vandret i slottshallene i mørke gevanter. De passet kanskje enda bedre etter at hans "uovervinnelige armada" led skipsbrudd ved den skotske kysten i 1588!
Ellers er svartfargen  i vår kulturkrets knyttet til harde prøvelser,til gravferder, til synden og til måtehold.
I Asia er svartfargen ofte knyttet til døden og tilværelsen etterpå. Men sørgeklærne kan gjerne være hvite her. Hvorfor? De mente at kroppen etter døden forvandles til lys, omgitt av en skinnende glorie. I vesten omformes den døde til  jord eller aske.

Hos de gamle romerne var sørgefargen grå, som var identisk med fargen på aske.
Kristendommen har forbundet svart med sorg etter avdøde. Helt til det 16.århundret var det bare aristokratiet som kunne koste på seg svarte sørgeklær, fordi slike var svært dyre. Etter hvert fulgte også bøndene med i denne klesskikken. I vår tid kan en fremdeles se enker kledd i svart i Syd-Europa. Dette gjelder bl.a. enker etter fiskere som har blitt borte på havet. De har svarte sørgeklær til sin død

Svartfargen spiller også en viss  rolle i litteraturen. Berømt er denne episoden i den keltiske sagnsyklusen om Tristan og Isolde. Tristan blir hardt såret i en strid og sender et budskap til isolde av Irland om at hun må komme til ham. Han forteller budbringeren at man må heise hvite seil, hvis hun er om bord, men svarte seil hvis hun ikke er der. Etter en tid viser skipet seg, og seilene er hvite. Tristan får rede på at skipet er i havnen og spør sin hustru hvordan seilene er. Hun svarer : "De  er svarte min herre, de er svarte som natten."
Tristan dør. Isolde ser at han er død, kaster hun seg i havet og drukner. De er for evig knyttet til hverandre,fordi de begge drakk en kjærlighetsdrikk ved en feiltagelse.
Dette motivet er tatt med i Jean Cocteaus film om sagnsyklusen  med tittelen  Den evige gjenkomst (L'Eternel retour 1943).

I noen  middelalderballader er svartfargen knyttet til overnaturlige fenomener. I den danske folkevisa om Aage og Else sier dødningen at den hvite hanen galer, og han må dra ned, det vil si mot graven. Deretter galer den røde hanen ,og han må gå  ned. Så galer den svarte hanen, og han må fare hjem. Ulåst er alle portaler og han må derfor dra. En slik triade fins også i visa om Svend Dyring, men her er hanen den andre i rekken.
På De ytre Hebridene brukes en svart hane til å jage bort onde ånder.Hanegalet skremmer dem bort. Dette kan bero på at hanen har fungert som symbol på Jesus og som tegn på kirkens makt. Her kan en erindre seg hanen på kirkespiret. Den er ikke bare værhane ,men symbol på selve kristendommen, der den står på spiret.
I et irsk eventyr berettes det at tre slurker av  vann i hodeskallen til en svart hane bringer tilbake mælet til en ung pike. Her er det nok det sjeldnes magi som har virket!. Det var feene som hadde gjort henne stum.
Den svarte hanen ble anvendt i Frankrike for å fremkalle djevelen. I County Clare i Irland  mente en at de keltiske prestene,druidene, ofret svarte haner til djevelen.

I Norge har det vært en allminnelig oppfatning at sjelen fór  ut av den døde som en fugl. En pleide å åpne vinduet for å la den slippe ut. Hvis sjelen så ut som en hvit due,var den døde frelst og ville komme til himmelen. Hvis sjelen hadde utseende som en svart ravn, var utsiktene dårligere!  Dette var et overbevisende tegn på at den døde uvegerlig  ville havne i helvete. I en svensk ballade om Liten Karin, som bygger på legenden om den hellige Katharina heter det:

Så kom två svarta korper
Dit upp från helvete.
De togo unga konungen,
Och strax så blef det tre.

I en nyere oppskrift fra Danmark fortelles det: "Den sjæl der skal til Helvede, forlader Legemet i en Ravns Skikkelse."
Troen på at folk kan bli omskapt til fugler etter døden er kjent over alt på kloden.

Svarte katter som krysser veien foran en betyr ulykke. Da må en spytte over venstre skulder, fordi spytt er demonavvergende. De vonde makter kommer gjerne fra den venstre, dårlige siden.
Grunnen til denne spyttingen over venstre skulder er utvilsomt  trosforestillingen at trollkjerringer kunne omskape seg til svarte katter. Å treffe på dem ved korsveier var spesielt farlig. Helt fra antikkens tid og tidligere var korsveien betraktet som møtestedet for de onde makter. Og her var det i antikken satt opp statuer av den greske Hekate,trolldommens og nattens spesielle gudinne.

I Polen, Frankrike,Sør-Italia og Frankrike er det statuer som fremstiller den svarte Madonna. Jomfru Maria er ellers blitt fremstilt i kunsten i mange farger. Det forholder seg slik at denne svartfargen er her en jordfarge. Hun er på symbolsk måte blitt knyttet til den livgivende jorden,til fruktbarheten.
Opprinnelig har denne svarte Madonna sine aner i fremstillinger av antikke gudinner fra "Det nære østen", som f.eks modergudinnen, Kybele. Den svarte Madonna er også visdommens gudinne. Hun kan sidestilles med Sophia, den guddommelige visdom. I antikken var nemlig visdommens farge svart.

I årene 1347-1350 herjet Svartedauen over hele Europa. I Norge rev den bort  minst en tredel av befolkningen. Folk forestilte seg pesten som en gammel kjerring som fór land og strand rundt. Hun hadde hengende hår og svarte øyne.Hun hadde en bok der alle som skulle dø var nedskrevet. Hun representerte selve døden og kunne oppfattes som den uunngåelige lagnaden. Boken hennes kunne sammenliknes med Guds egen bok der de onde og de gode gjerninger er nedskrevet.
En ferjekar i Heradsbygda i Elverum fikk det uhellet å måtte frakte Pesta,som hun kaltes, over Glomma.Ferjemannen bad  tynt for seg. Pestkjerringa slo opp i sin store bok. Men nei, han hadde nok ingen sjanse. Navnet hans var nedskrevet. Hun lovte at han skulle få en lett død så snart de nådde den andre elvebredden,og slik skjedde det.
I folketradisjonen er det ofte nevnt at denne boken hadde røde og svarte bokstaver. Her kan en se at i stedet for motsetningene hvit og svart er det her rødt og svart. Dette var  en alminnelig fargekontrast  sett med  middelaldermenneskenes øyne. For dem eksisterte egentlig ikke motsetningen mellom hvit og svart.

I eventyrenes univers stilles både helt og heltinne overfor umulige oppgaver. I den internasjonale eventyrtypen om manndatteren og kjerringdatteren får f.eks.manndatteren bl.a. i oppgave å vaske svart ull til hvitt av den onde stemoren. Motivet er ellers brukt i sagn  om djevelen som får denne oppgaven. Dette blir da gjort for å oppholde ham til en finner det rette stedet i svarteboka for å binde ham.
Denne oppgaven  er et umulighetssymbol,et såkalt adynaton .

Et tysk eventyr beretter om skjebnen til tre prinsesser. En oppskrift fra Bayern forteller om en kjøpmannssønn som blir bortvist, fordi han ikke har oppført seg bra. Han overnatter i et gammelt slott. Da blir han vekket av tre svarte, unge kvinner.Han blir redd, men de forsikrer ham at det er ingen fare på ferde. Han kan forløse dem fra trolldommen, hvis han underkaster seg tre harde prøver. Det vil komme en drage med syv hoder til ham og som vil true med å drepe ham. Men han skulle ikke rømme unna og dessuten holde seg taus. Da vil dragen ikke krumme ett hår på hodet hans, fordi prinsessene har da slått en sirkel omkring ham. Dragen vil ikke makte å komme seg inn der.
Den første natten består han prøven. Så viser prinsessene seg, og hodet og brystet deres er blitt hvitt, men den øvrige kroppen er fremdeles svart. Han klarer prøven også den andre natten, og prinsessene er blitt hvite helt til midjen. Den tredje natten kommer dragen ildsprutende sammen med en mengde skrekkelige uhyrer. Da skriker kjøpmannssønnen av frykt, og han består ikke prøven.

De tre prinsessene blir igjen svarte. De forbanner ham til et skjær på havet. Men han tilegner seg tre trolldomsgjenstander fra en bjørn ved list. Han vender tilbake ,og denne gangen består han prøvene og dreper dragen. Han gifter seg med den yngste av prinsessene og blir konge over riket ,som ikke lenger er fortrollet.
Det er vanlig i de såkalte undereventyrene (magic folktales) at helten må løse tre vanskelige oppgaver. Dessuten opptrer  tre prinsesser.Her møter vi det magiske tretallet som så ofte dominerer strukturen i slike eventyr. Både i eventyr og sagn kan en møte oppfatningen at hvis en slår en sirkel rundt seg, verner dette mot trolldom og onde makter. Taushet er ofte nødvendig i kontakt med overnaturlige vesener og når en utøver magiske kunster.
Svartfargen er det ytre,visuelle  tegnet på at prinsessene er blitt forhekset.

To farger kan godt nevnes samtidig for å skildre en sinnstilstand. Det mest kjente eksemplet for oss nordmenn  er hentet fra Snorre Sturlusons skildring i Heimskringla av hvorledes trellen Kark og Håkon jarl skjuler seg for Olav Tryggvason i et grisehus. Kark er urolig om natten og virker som han kjemper en indre kamp. Håkon jarl merker dette og spør :"Hvorfor er du så bleik mann og stundom så svart som jord, du vil vel ikke svike meg?"
" Nei", svarer Kark.Men han forråder Håkon jarl og dreper ham, og Olav Tryggvason lar trellen leie bort for å bli halshogget. Det er uvisst hvordan denne dialogen mellom jarlen og trellen har kommet inn i sagaen om Olav Tryggvason.
Hverken jarlen eller Kark fikk anledning til å gjengi den for noen.
Denne kontrasten mellom bleik og svart var utvilsomt godt kjent på Snorres tid. Dette skal ha funnet sted  under et bondeopprør i 995 i Gauldalen. Jarlen og trellen hadde skjult seg i grisehuset til Tora fra  Rimol ,jarlens frille, og det var da Olav Tryggvason kom til Trøndelag vestfra.
Dette uttrykket opptrer gjerne  i sagaer og ballader fra middelalderen. Ofte heter det at et mennneske er bleik som bast og svart som jord. De brukte ytre tegn på kroppen for å skildre indre bevegelse.
For de nordiske middelaldermenneskene var de ytre tegnene nettopp følelsene.
Disse tegnene var koder som kunne dechiffreres i lys av tradisjonell kunnskap.


I balladen om Draugjen drømmer en mann om en død frende. Denne beretter at han er blitt kvalt i sin seng av sin hustru fru Ingjebør. Da mannen våkner,finner han liket i skogen  og bærer det hjem til mordersken. Deres møte skildres slik:

Riddaren kasta de likje på góv,
fru Ingjebør blikna og svartna som jord.
 
Det er en ekstra hån at liket ble gravlagt i skogen og ikke på en kirkegård. Det var forbrytere som ble gravlagt utenfor kirkegården. For å komme til himmelen,burde en ligge i innviet jord.
Dette mordet rammer hele ætten og må hevnes. Fru Ingjebør ble begravd levende som straff. Dette var vanligvis en straffemetode reservert for kvinner i middelalderen. De ble plassert i en åpen grav, og så ble jord kastet over dem. Døden skjedde ved kvelning. Det hendte at graven var dekket av et lokk.

Hvilken gjennomgripende makt de magiske runene hadde på menneskesinnet gir visa om Stig liten et godt eksempel på :

Han kasta dei runir på liti Kjersti,
men dei falt på kongsdotteri fin.

Stig liten svartna som ei jord,
Rikeli raudna  som eit blo.

Runer var gjerne skrifttegn av magisk karakter som ble innrisset f.eks. på trepinner. Dette var kjent i sagatiden. Ordet rune skal være av keltisk opprinnelse og bety hemmelighet.

Et gammelstev lyder slik:

Ifjór då eg for heimante,
va eg rauleitt som soli;
men no heve sorgji tvinga meg,
no æ eg svarte som jordi

Et studium for seg representeres av svartebøkene.Innholdet i disse er sterkt varierende. De inneholder magiske formler mot sykdommer, djevlebesvergelser, veiledning i å plukke medisinplanter og i å finne skatter i jordens dyp ved Sankt Hans-tider osv. Dette er gjerne en  nokså vanskelig materie  å trenge inn i. Ca. 200 svartebøker er registrert i Norge. De aller fleste fins i manuskriptform. Flere kjente prester skal ha eid en svartebok.
Betegnelsen svartebok finner vi igjen på engelsk,der de kalles black books. Det er innholdet med bl.a magiske formler og djevlebesvergelser som har gjort at de er knyttet til svartfargen.
Men undersøker en denne okkulte litteraturen nærmere, vil en oppdage at interessefeltet kan skifte ganske meget fra svartebok til svartebok. Svartfargen har forskjellige funksjoner og symbolske betydninger i de miljøer den er brukt og brukes. De representerer et viktig kapittel i kulturhistorien.

MERKNAD
                             
Vi har i denne artikkelen betegnet svart som en farge, slik den alltid har vært forstått av folk flest. Vitenskapelig sett er svart snarere et fravær av farge, men dette problemet har vi avstått fra å drøfte.


UTVALGT LITTERATUR

Cavalli-Björkman,Görel : Svart madonna Oslo 1998.
Ek,Sverker : Bleikna som bast,svartna som jord.Uttrykk för vrede eller sorg i norska folkvisor. I: Folkloristica Festskrift  till Dag Strömbäck 13.8 1960.
Espeland,Velle : Svartbok frå Gudbrandsdalen Oslo 1974
Espeland, Velle : Fra Svarteboka til Necronomicon.Oslo 2014.
Folkeviser 1 ved Olav Bø Oslo 1977
Grambo,Ronald :  Om navn i norske eventyr. I : Maal og Minne 1964 Hefte 1-2.
Grambo,Ronald : Ravnen i folketradisjonen.I:Årbok for Norsk Skogbruksmuseum Skogbruk,jakt og fiske.Elverum 1967-1970.
Grambo,Ronald : Norske trollformler og magiske ritualer. Oslo1979.
Hanika,Josef : Die schwarzen Prinzessinen. Beziehungen eines Märchenmotivs zum Brauchtum.I:Rheinisches Jahrbuch fûr Volkskunde .Zweiter Jahrgang  Bonn 1951.
Klintberg, Bengt af : Svenska trollformleer .Stockholm 1965.
Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid . Bind IV Oslo 1959, stikkordene Farver,Farvetilvirkning , Farvning
Le Livre des Grimoires De la magie au Moyen Âge Présenté et commenté par Claude Lecouteux Paris 2002
Ohrvik,Ane : Conceptualizing Knowledge in Early Modern Norway.A Study of Paratexts in Norwegian Black Books.University of Oslo December 2011 Diss.
Pastoureau,Michel: Le petit livre des couleurs Paris 205
Pastoureau,Michel : Bleu.Paris 2006
Pastoureau,Michel : Une histoire symbolique du Moyen Âge occidental.Paris 2004
Runeberg, Arne :Witches,Demons and Fertility Magic .Analysis of their Significance and Mutual Relations in West European Folk Religions. Societas Scientiarum Fennica  Commentationes Humanarum Litterarum  XIV,4. Helsingfors 1947
Ström,Folke : On the Sacral Origin of the Germanic Death Penalties.Kungl.Vitterhets Historie och Antikvitets Akademiens Handlingar.Del.52 Stockholm 1942.
Wimberly,Lowry Charles : Folklore in the English & Scottish Ballads. Chicago.Illinois 1928.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar