Tekst Ronald Grambo
Illustrasjon Mette N Pellerud
Illustrasjon Mette N Pellerud
Det er underlig å
tenke på at ingen hittil har funnet ut hva ordet jul egentlig betyr. Det er mye
eldre enn kristendommen. I gammelnorsk litterært språk er ordet flertall
intetkjønn.
Dette tyder på en
lengre periode med fester. Allerede på 600-tallet etter Kristus møter vi ordet
jul i denne spesielle betydningen.
I gammel vestnordisk
poesi treffer vi på jul som et tilnavn på Odin. Her kalles han Jólnar, som er
avledet av jul.
Det fins et ord ylir på
gammelnorsk, som er avledet av jul. Dette går tilbake til tiden før
kristendommen ble innført i Norge. Noen hevder at dette betyr festtiden.
Sannsynligvis var
juleperioden fylt av fruktbarhetsritualer. Det kan også ha vært innslag av
høytid for de døde i ættene.
Det ser ut til at
ordet jul dekker tiden fra ca.14.november til 13.januar. Her kan vi huske på at
tidsregningen i norrøn tid ble basert på månefasene.
Ordet måned er
avledet av måne, som betyr måler, nemlig av tid.
I norrøn tid spiste
de kokt hestekjøtt i hovet. Denne bygningen hadde to rom, som ikke var knyttet
til hverandre med dør. I det ene rommet holdt en drikke og etegilder. I det
andre rommet hadde stort sett kun presten (goden) adgang. Her stod trestatuer, ofte
primitivt utskåret, av Tor, Odin og Frøy. Tor var bøndenes spesielle guddom.
I og med at
hestekjøtt stod på menyen til de gamle nordmenn ved juleblotet, ble denne
retten forbudt av de kristne myndighetene.
Å spise hestekjøtt
etter at kristendommen var innført var ensbetydende med å erklære seg som
hedning. Helt opp til moderne tid så folk på hestekjøtt med avsky.
Jul er et
skandinavisk ord. Franskmennene kaller jula for Noël, som er avledet av det
latinske natalis, fødsel, underforstått Jesu fødsel. I det engelske språket
møter vi Christmas, altså Kristmesse.
I Eidskogtraktene
ofret folk til alvene i jula. De hadde alveblot. Alvene eller alfene var
overnaturlige vesener som fremmet fruktbarheten. Det var visst veldig vanskelig
å omvende folk der til kristendommen.
Sigvat skald klaget
over manglende gjestfrihet, da han på oppfordring fra Olav den hellige dro på
diplomatisk oppdrag til grenseområdene i Eidskog og så til Värmland. Dette
skjedde i juleperioden. Han ble avvist på hver en gård. De drev med alveblot
og slo uforskammet igjen døra i fjeset på den reisetrette og sultne skalden.
Og mennene på gårdene
kalte seg alle sammen for Olve. Dette var nok tittelen på en slags kjøkemester
eller seremonimester som hadde med ølet å bestille. Sigvat skald skildrer disse
viderverdighetene på en humoristisk måte i Austrfararvísur (Vers om ferden mot
øst).
Denne strabasiøse
turen ble trolig foretatt i 1019.
Sigvat stod kong Olav
nær, men han deltok ikke i slaget ved Stiklestad i 1030. Da befant han seg i
Roma på pilgrimsferd.. Han levde ca.995-1045. Han ble skildret som "lys og
edel".
Diktergaven fikk han
da han fisket ved innsjøen Apavatn sørvest på Island. Han fikk en spesielt fin
fisk. Han spiste den, og da fikk han en vidunderlig evne til å uttrykke seg på
vers og dessuten godt vett.
|
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar