mandag 26. desember 2016

DET MYSTISKE ORDET JUL

Tekst Ronald Grambo
Illustrasjon Mette N Pellerud

Det er underlig å tenke på at ingen hittil har funnet ut hva ordet jul egentlig betyr. Det er mye eldre enn kristendommen. I gammelnorsk litterært språk er ordet flertall intetkjønn.
Dette tyder på en lengre periode med fester. Allerede på 600-tallet etter Kristus møter vi ordet jul i denne spesielle betydningen.
I gammel vestnordisk poesi treffer vi på jul som et tilnavn på Odin. Her kalles han Jólnar, som er avledet av jul.
Det fins et ord ylir på gammelnorsk, som er avledet av jul. Dette går tilbake til tiden før kristendommen ble innført i Norge. Noen hevder at dette betyr festtiden.
Sannsynligvis var juleperioden fylt av fruktbarhetsritualer. Det kan også ha vært innslag av høytid for de døde i ættene.
Det ser ut til at ordet jul dekker tiden fra ca.14.november til 13.januar. Her kan vi huske på at tidsregningen i norrøn tid ble basert på månefasene.
Ordet måned er avledet av måne, som betyr måler, nemlig av tid.
I norrøn tid spiste de kokt hestekjøtt i hovet. Denne bygningen hadde to rom, som ikke var knyttet til hverandre med dør. I det ene rommet holdt en drikke og etegilder. I det andre rommet hadde stort sett kun presten (goden) adgang. Her stod trestatuer, ofte primitivt utskåret, av Tor, Odin og Frøy. Tor var bøndenes spesielle guddom.
I og med at hestekjøtt stod på menyen til de gamle nordmenn ved juleblotet, ble denne retten forbudt av de kristne myndighetene.
Å spise hestekjøtt etter at kristendommen var innført var ensbetydende med å erklære seg som hedning. Helt opp til moderne tid så folk på hestekjøtt med avsky.
Jul er et skandinavisk ord. Franskmennene kaller jula for Noël, som er avledet av det latinske natalis, fødsel, underforstått Jesu fødsel. I det engelske språket møter vi  Christmas, altså Kristmesse.
I Eidskogtraktene ofret folk til alvene i jula. De hadde alveblot. Alvene eller alfene var overnaturlige vesener som fremmet fruktbarheten. Det var visst veldig vanskelig å omvende folk der til kristendommen.
Sigvat skald klaget over manglende gjestfrihet, da han på oppfordring fra Olav den hellige dro på diplomatisk oppdrag til grenseområdene i Eidskog og så til Värmland. Dette skjedde i juleperioden. Han ble avvist på hver en gård. De drev med alveblot og slo uforskammet igjen døra i fjeset på den reisetrette og sultne skalden.
Og mennene på gårdene kalte seg alle sammen for Olve. Dette var nok tittelen på en slags kjøkemester eller seremonimester som hadde med ølet å bestille. Sigvat skald skildrer disse viderverdighetene på en humoristisk måte i Austrfararvísur (Vers om ferden mot øst).
Denne strabasiøse turen ble trolig foretatt i 1019.
Sigvat stod kong Olav nær, men han deltok ikke i slaget ved Stiklestad i 1030. Da befant han seg i Roma på pilgrimsferd.. Han levde ca.995-1045. Han ble skildret som "lys og edel".
Diktergaven fikk han da han fisket ved innsjøen Apavatn sørvest på Island. Han fikk en spesielt fin fisk. Han spiste den, og da fikk han en vidunderlig evne til å uttrykke seg på vers og dessuten godt vett.
En gård på Eidskogen har besøk av av alven. En midlertidig illustrasjon per 26.12.2016 av Mette Pellerud







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar