HAVFRUENE-FARLIGE VESENER

Tekst av Ronald Grambo

Glimt av norsk folketro.

Illustrasjon Mette Nordahl Pellerud 

En lang rekke sagn handler om havfruer. De kan være forlokkende og hjelpsomme, men også livsfarlige. Blir de krenket på noen måte, hevner de seg på forskjellige måter.

Sagnene gir knappe og presise beskrivelser av hvordan havfruene ser ut.

Felles for alle norske sagnversjoner er beskrivelser av utseendet til havfruene. De er halvt menneske oventil og halvt fisk nedentil.

Hun er i regelen utstyrt med langt hår, som henger over skuldrene. 

Hun sitter og kjemmer håret sitt. Akkurat dette gjøremålet omtales spesielt i engelske ballader fra middelalderen. Kammen kan være en magisk gjenstand.

Svært ofte sitter hun på en stein ved vannkanten eller på selve vannet. Dette trekket forekommer også i norske middelalderballader.

Havfruen varsler, og det kan være farlig å komme nær henne.

En mann talte til en havfrue på stranda, og hun sa at han ikke skulle se seg tilbake før han var over fjellkammen, det vil si ute av syne.

Da han likevel gjorde det, ble det et voldsomt uvær. Dette forbudet mot å se seg tilbake er et eldgammelt tabu. Når en møter overnaturlige vesener, bør en ikke se seg tilbake når en fjerner seg fra dem. Dette er knyttet til ulike overnaturlige vesener. Dette forbudet treffer en på allerede i oldtiden.

En gammel fisker reiste en dag i 1870-årene ut på sjøen i en småbåt. Han hadde med en tjenestepike i båten, og hun levde til 1937,og da var hun over åtti år. Da de kom ut på fjorden, møtte de havfruen, som steg opp av havet og begynte å kjemme håret sitt. Da snudde mannen båten og fossrodde hjem. Like etter kom det en orkanaktig storm fra nordvest.

Det er tydelig at havfruen ikke skulle bli sett, mens hun stelte det lange håret sitt.

Halvt menneske og halvt fisk. Mette N Pellerud Teknikk: 5 tommer mobilskjerm digital tegning/maling. 2016

Det fins en samisk beretning hvor det heter at havfruen i styggvær går inn i båten og hjelper folk med å styre den i land. En skal straks la henne gjøre det. Det var en høvedsmann som ikke ville det, og han mistet like etter begge sønnene sine, enda det var maksvær.

Dette var inne i Varanger. Havfruen er en hevngjerrig, demonisk skikkelse.

En som skjøt en havfrue ble tullet etterpå. Han bøyde seg forover og skjøt mellom beina, som en skal, når en skyter troll. Men han fikk en fæl straff.

Noen ganger er hun hjelpsom og peker ut gode fiskeplasser (méd) for fiskerne.

Det fins noen sagn som beretter at en mann blir drevet ned i havfruenes rike, her lever han sammen med havfruen. Men han vender tilbake til menneskenes verden, men da er han blitt sinnssvak. Han ble aldri seg selv igjen. Dette hviler nok på psykiske, erotiske fantasier.

Troen på at havfruer eksisterer, er nok forsvunnet i vår tid. Men de tallrike sagnene vi har vitner om at det tidligere var levende folketro.

Allerede i det gammelgreske diktverket Odysseen nevnes de farlige sirenene, som fortrollet sjømennene med sin sang. Den var så forlokkende at Odyssevs selv lot seg binde til masten med tau, ellers ville han ha blitt sinnsyk. Han ba sjømennene sine om å putte bivoks i ørene så de ikke lot seg påvirke av sangen deres. Ingen måtte løse opp tauene, selv om han bad dem aldri så tynt om det, mens sirenene lokket med sin trolske sang.

Dette gammelgreske diktverket stammer fra ca. 700 f.Kr. Det bygger på sagn og myter som ble fortalt muntlig og samlet av en ukjent dikter, men ikke av Homer!

Den vakre, tiltrekkende havfruen er utvilsomt tankegods fra kontinentet og kan være påvirket av den europeiske troen på alfer..

I sagalitteraturen skildres margygren i svarte farger. Mar er et gammelt ord for hav og gygr betyr jotunkvinne. Hun er rett og slett et troll som lever i vannet. Hun er forferdelig heslig å se til og meget farlig å komme i kontakt med. I Olav Tryggvasons saga skildres det hvorledes kongen nedkjemper en ondartet gygr. I eddakvadet om Helge Hjordvasson opptrer en gygr som tar tak i Helges båt for å ødelegge den.

Havfruene hersker ofte over fiskevann. De er sjøenes, tjernenes , bekkenes og havets herskerinner. Hvis en blir uvenner med disse vesenene, blir det ikke fisk å få.

I Luristan i Iran fant arkeologene i 1910 bronseavbildninger av gudinner, og disse var halvt menneskeliknende, halvt fisk. Disse fremstillingene er blitt datert til ca. 1000 f.Kr.

I det hele tatt har troen på havvesener en svært lang historie, som byr på mange problemer.

Ellers er havfruer nok et kjent begrep her i Norden på grunn av H.C. Andersens  berømte eventyr. Det fins en bronseskulptur av nettopp denne havfruen ved Langeline i Københavns havn. Hun har ikke underkropp som en fisk, men bein med finner. Denne skulpturen er laget av Edvard Eriksen (1875-1959)

En kan også nevne skuespillet "Ondine" (1939) av den kjente franske forfatteren og diplomaten Jean Giraudoux. Det ble en voldsomt stor suksess i Paris like før den andre verdenskrigens utbrudd. Giraudoux hadde visstnok lest H.C. Andersens eventyr i fransk oversettelse. Hovedpersonen er en havfrue som forelsker seg i en ung ridder. Men stykket ender trist, idet hun på magisk måte mister hukommelsen og glemmer sin elskede. I europeisk dikting forekommer havfruer ganske ofte.

Forlokkende og hjelpende.
Illustrasjon i blandingsteknikk mellom skisse på papir og digital tegning i 5" mobilskjerm av Mette Nordahl Pellerud 2016

.