tirsdag 21. februar 2017

HEKSESABBATEN

Ferden på kosteskaftet

Tekst Ronald Grambo
Illustrasjon Mette Pellerud
På spesielle høytidsdager, som f.eks. første påskedag, rider trollkjerringene på kosteskaftene sine til et avtalt møtested. Det kan være i en lysning i skogen på et fjell eller ved et skogsvann. Mest kjent er trollkjerringenes luftferd til Bloksberg, det vil si Brocken i Tyskland..
Dette berget ligger i delstaten Sachsen-Anholt. Det er faktisk det høyeste fjellet i Harz, mellom Weser og Elben.,
Goethe omtaler Brocken i sitt berømte verk Faust. Her skildres hvorledes heksene treffes mellom 30.april og 1.mai, det vil si Valborgsaften (Walpurgisaften).

Han kan ha fått inspirasjon fra to steinformasjoner på toppen av Brocken. Den ene er Teufelskanzel (djevelens prekestol) og den andre Hexenaltar (heksealteret).
I Hedmark møttes heksene på Gitvola (Geiteholen), som ligger nord i Løten kommune I Sverige er Blåkulla godt kjent. Det er et hemmelig sted der heksene har sine orgier fra skjærtorsdag til første påskedag. Blåkulla ble skrevet Blåckulla tidligere. Det er visstnok en forvanskning av Brocken.
Det er først omkring 1400 at trollkjerringene tok i bruk kosteskaft som fremkomstmiddel.
Til da hadde de anvendt skigardstaurer til å farte av sted til sine heksesabbater.
I Ordet heks har fått det fra det tyske Hexe, som igjen er avledet av et gammelt germansk ord hagzissa. Denne betegnelsen innebærer at de rider på skigardsdstaurer tatt fra en inngjerding.
Noen har ment at ordet har forbindelse med hekk.
Det er ikke oppnådd fullstendig enighet om betydningen. Forbud mot å ride på skigardstaurer forekommer allerede i det norrøne lovverket.
I alle fall er ordet heks relativt nytt i språket vårt. Det vant frem omkring 1700 i lærde kretser og blant rettens håndhevere.

Disse trollkjerringene som svermer omkring i de høyere luftlag er ikke på noen måte fremmede kvinner. De tilhører svært ofte det nærmeste nabolaget. Hvis en gjenkjenner en trollkjerring som flyr av sted blant fuglene i de øvre skylag kan en nevne navnet hennes.
Da faller hun øyeblikkelig ned på bakken og brekker beinet.

Navnet til et menneske er en del av livskraften, vitaliteten. Fra gammelt av heter et at en skal være svært forsiktig med å nevne sitt eget navn overfor fremmede en ikke våger å stole på. Dette omtales allerede i de norske middelalderballadene Hvis noen kjenner navnet, kan de få makt over en.
.
Trollkjerringene bruker en egen smurning på kosteskaftet slik at de kan starte og få opp farten. En resept på en slik salve anbefaler barnefett blandet med ulike ingredienser i vann som kokes i en gryte. Denne forferdelige oppskriften anbefaler å drepe et barn og deretter bruke fettet.
Hensikten med luftferden er å holde sabbat med djevelen. Trolkjerringene er hans svorne tilhengere i ett og alt. De eldre og erfarne blant dem tar gjerne med seg yngre jenter som kan presenteres for djevelen og bli hans undersåtter. Men de må gå i lære.
Det blir holdt et kalas for de fremmøtte, men maten er ikke førsteklasses. Dette gjestebudet byr på frastøtende mat og drikke. Magen vrenger seg ved synet av de avskyelige fødemidlene.

Stanken fra de ulike rettene er forferdelig. Djevelen serverer vin svart som råttent blod. Brød og salt forekommer ikke på matbordet. Det har nok sin egen forklaring. Brødet minner om det som Jesus brøt sammen med sine disipler ved den siste nattverden..
Onde vesener fra den overnaturlige verden tåler ikke salt. Dette gjelder bl.a.de underjordiske i vår egen tradisjon.
Etter måltidet er det ringdans, alltid til venstre. De hopper og spretter motsols.
Alt er motsatt hva som foregår i den vanlige, menneskelige tilværelsen. Danserne blir helt utmattet til sist, og de har ingen glede av den. Venstre er den dårlige siden i europeisk tradisjon.

Når trollkjerringene skal tilbe djevelen, vender de ryggen til ham og går baklengs som krabber. Når de snakker, vender de blikket mot bakken. De sier at Be'elzebub er den som skaper, gir og bevarer alle ting. Denne betegnelsen på djevelen betyr at han er fluenes herre. Med disse ordene takker de for maten.
De synger uanstendige sanger under møtet med djevelen. Det er deres form for salmesang.

Svært ofte nevnes den sorte messe i forbindelse med heksemøtet. Heksene bringer med seg penger, hostier, nattverdsvin, vokslys og andre gjenstander som de ofrer til djevelen.
Underordnede demoner opptrer som hjelpsomme tjenere og reiser et alter og dekker det med svart duk. Denne fargen er knyttet til de onde kreftene i tilværelsen. Den er djevelens egen farge. Djevelen selv er gjerne svartkledd.

Altertavlen pyntes med bilder av djevelen, og over den har de en svart baldakin som er slitt og ser elendig ut. Men før denne sorte messen begynner, må trollkjerringene skrifte for djevelen. Desto flere ulykker og desto større sorg de har forårsaket, desto bedre er det. Det gjelder om å ha vært så slem og motbydelig som mulig. Alt dette forteller den djevelen i fortrolighet.
Etter at djevelen har lyttet til skriftemålene tar han på seg et svart ornat, som består av "lange, svarte, skitne gevanter". Koret synger med falske og hese stemmer og skaper en forferdelig kakofoni.

Så holder djevelen en preken og formaner tilhørerne om ikke å ha andre guder enn han.
Sabbatens dronning bærer et gullkjede om halsen. I den ene hånden holder hun en medalje med portrett av djevelen og i den andre en offerskål.
Deretter kysser trollkjerringene djevelen på forskjellige kroppsdeler. De ofrer i skålen.
Som regel dreier det seg om mynter av ulike verdier. Djevelen sier hver gang: "Pax tecum" (latin: Fred med deg). Dette gir dere til verdens forherligelse og til ære for festen".
Til sist er det altergang.
Hostien likner på en svart skosåle og har avtrykk av djevelens bilde. Djevelen holder hostien opp for heksene og sier: "Dette er mitt legeme ". Heksene svarer i kor: "Opp med geitebukken, ned med geitebukken."  Bukken er djevelen selv. Det er et element som har kommet til oss fra sydligere egne. At djevelen tilbes i bukkeskikkelse er kjent fra Frankrike. Djevelen avbildes ofte utstyrt med bukkeskjegg.

Så slår trollkjerringene seg for brystet og tilber hostien. På samme måte velsigner djevelen vinen som han har i et usselt, svart trebeger
Noen av heksene har fortalt under forhør at det var vanskelig å svelge denne seige, læraktige hostien. Vinen var besk, sa de.
Til sist hengir heksene seg til kjødets lyster, som de pleide. Alt dette kan leses i de forskjellige rettsreferatene i domsbøkene i Europa.

Som en kan se, er dette et kompleks av ulike ideer om både heksesabbat og den sorte messe. En oppdager at alt skal være omvendt av hva som foregår i den vanlige tilværelsen. Den sorte messe er en hån mot kristendommens grunnlag. Den representerer en ugudelighet som myndighetene i Europa ikke under noen omstendighet kunne tolerere. Denne sorte messen er et vrengebilde av den kristne messen Her er en skarp motsetning mellom kristendom og djevelskap.

Det er en del merkelige sider ved dette heksevesenet. Det kan vel ikke være slik at heksene red på gardstaurer eller kosteskaft i egen kroppslige person? Uttalelser 1400 og 1500-tallet peker på at det var trollkjerringenes sjeler som dro til heksesabbaten, mens kroppene deres lå passivt igjen.

Vi må ikke assosiere denne sjelen på vandring med de kristne oppfatningene om menneskesjelen. Dette er en såkalt frisjel, som kan løsrive seg fra kroppen, når man befinner seg i en ekstatisk tilstand eller hallusinerer. Finner sjelen ikke tilbake, vil kroppen dø.

Enkelte forskere har understreket at i middelalderen og senere hersket det en narkotisk kultur i Europa. Motgang, sult, fattigdom, tærende, smertefulle sykdommer og primitive, slitsomme arbeidsformer gjorde at folk tydde til narkotiske, stimulerende midler fra bl.a. planter for å kunne holde ut. Her kan en nevne bulmeurt (Hyoscyamus) og belladonna (Anropa belladonna). og alrune (Mandragora). De brukte salver med basis i disse plantene og gned i huden. Det var atropin i denne salven som ble opptatt i kroppen. Dette er et psykotropisk stoff som endrer bevisstheten og sanseapparatet.

Det kan til sist nevnes at trollkjerringene ble beskyldt for å være de som stod bak dårlige avlinger, oversvømmelser, hagl, kraftig regnvær, epidemier og epizootier (sykdommer som rammer buskapen i store områder). Videre ble de anklaget for å forvolde skipbrudd og orkaner til sjøs. Disse anklagene er i virkeligheten forklaringsforsøk. Når trollkjerringene så ble anklaget, var det for å få dem og deres aktiviteter under kontroll.
Det er skrevet ganske mye om heksesabbatene som kulturelt, juridisk og historisk fenomen, men likevel er det mange spørsmål som fremdeles er ubesvarte.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar