Tekst: Ronald Grambo
Rovdyret med de mange
tilnavn
D'er illt å ertast med bjønnen,han skynar seg ikkje på skjemt
(Norsk ordtak)
Hva betyr ordet bjørn?
For å finne ut det,må vi begi oss inn på etymologiens enemerker. Etymologi er
en gren av språkvitenskapen som sysler med å avsløre ordenes opprinnelse og
slektskapsforhold i de forskjellige språk.
Studiet av etymologi
kan ha betydning ikke bare for språkvitenskapen, men også for kulturhistorien, folkloren
og religionsvitenskapen. Det er alltid knyttet nedarvede, tradisjonelle normer,
verdier, holdninger og oppfatninger til de enkelte dyreslag. Dette gjelder i
høy grad bjørnen, dyrenes herre og skogenes hersker.
Ordet bjørn kommer
fra det urnordiske *bernu, av eldre *beran. Her kan en
sammenlikne med det beslektede litauiske béras, som betyr brun. Altså
betyr bjørn brun eller "den brune". Det er her tale om brunbjørnen (Ursus
arktos).
På tysk heter bjørn Bär
Lenge ble ordet i dette språket skrevet Beer.
På engelsk heter bjørn bear. Vi ser at her er en språklig sammenheng. Noen
forskere mener at bjørn og beslektede benevnelser kan bety "den
voldsomme" eller "den sterke". Det er tvilsomt.
Ordet bjørn har høyst
sannsynlig betydningen "den brune", som nevnt ovenfor. I eldre tyske dyreeventyr
kalles bjørnen Brûn!
Det kan tenkes at
ordet bjørn ( "den brune") ikke er det opprinnelige. Det kan være at
vi her konfronteres med et utslag av omskriving. Med andre ord kan bjørn rett
og slett være et såkalt noanavn.
Ordet noa er
melanesisk og betyr alminnelig. Dette innebærer at når en anvender noaord, har
det intet med det hellige å gjøre, kun med det profane.
Denne termen
innebærer her at en ikke våger å omtale bjørnen ved navn, og at en derfor tyr
til en omskriving. I tidens løp er den opprinnelige betegnelsen på bjørnen
blitt totalt glemt.
Hva skulle grunnen
være til at en ikke ville ta ordet bjørn
i sin munn?
Folk mente at bjørnen
ville komme styrtende i vilt raseri med en gang den hørte navnet sitt bli
nevnt. En måtte bruke andre betegnelser på bjørnen slik at den ble blidgjort. I indre Hardanger kalte de bjørnen for
"bestefar".
I Seljord kalte en
bjørnene for "de store" og ulvene for "de små.
Det fortelles om en
mann som traff bjørnen på sin vei. Da bjørnen begynte å reise seg der han satt,
kalte mannen ham gofar. Han sa at bjørnen trengte ikke å gå av veien for ham. Han
skulle heller gå av veien for den, og dermed gikk han til siden.
Ordet gofar betyr
bestefar. Denne historien er opptegnet i Mandal. På Voss ble bjørnen kalt
"trodlet" (trollet). De kunne ikke si "bjørnen har drepi",
men "trodlet har gjort det." Det mest kjente tilnavnet på bjørnen i
Norge er utvilsomt" bamse brakar" .Dette kommer nok av at det er
blitt ofte brukt i barnelitteraturen. Det forekommer bl.a. i et dyreeventyr fra
Aurskog og trykt i P. Chr. Asbjørnsens form i En Nytaarsbog 1853.
I Danmark kalte de
bjørnen for "den gamle i pelsen".
Samene vil ikke nevne
bjørnen med dens rette navn. Hvis noen tankeløst plumper ut med det, vil
bjørnen bli ilter. Følgen blir at det ikke sendes flere bjørner til jegerne av
rovdyrenes hersker i den andre,overnaturlige verden. Dermed vil en slik
holdning fra bjørnens side volde både sult og alskens elendighet. Samene i
Finnmark kalte bjørnen for "bestefar med skinnstakken."
Når jegerne i de
forskjellige stammene i Sibir har felt en bjørn, tiltaler de den med flere
smigrende tilnavn. Samtidig forsikrer de den om at det ikke var de som drepte
den, men russerne! Jakutene forteller
bjørnen at de bare tilfeldigvis hadde funnet de avgnagde knoklene til bjørnen
og deretter samlet dem sammen for å legge dem ved begravelsestreet. De som kan,
snakker russisk så bjørnen kan høre det. Da blir nok bjørnen overbevist om
deres uskyld!
Blant de slaviske
folkeslagene går bjørnen under navnene "honningtyven", "honningeteren"
og "honningmesteren". Balterne kaller bjørnen for
"slikkeren" og "den som stikker ut tungen".
Slike benevnelser
hører hjemme i den eurasiatiske jegerkulturen.
Det er flere grunner
til at navnet til bjørnen ikke nevnes i forskjellige situasjoner. Fiskerne på
kysten i Norge opprettholdt flere navnetabuer. De måtte ikke nevne hverken dyr,
mennesker eller tilstander på land med deres rette benevnelser.
Grunnen til dette er
at fiskerne med sine primitive redskaper og sitt harde arbeide på havet ikke
burde beskjeftige tankene sine med hva som foregikk eller kunne foregå på land.
Her trengtes nemlig full konsentrasjon. Hvis ikke, kunne det gå ut over fisket
og dermed inntektene.
Dette er Svale
Solheims rasjonelle, økologiske forklaringsforsøk. Men dette fenomenet må
studeres i et mye større perspektiv enn Solheim gjorde. Hans idéer har ikke
vunnet spesielt stor tilslutning av folklorister. Dette kan være sekundære
grunner og at det opprinnelig var tabuord som hadde forbindelse med farene som
lå i å ferdes på havet med ukjente fiskearter og andre sjødyr.
Her er noen eksempler
på noaord:
Fiskerne på
Sunnmørekysten torde ikke nevne bjørnen med dens rette navn , mens de var på
havet. De kalte den for "svartekaren ". "Et liknende tilnavn,
"den svarte", var i bruk i Masfjorden, og i Bruvik sa de at "bjønn
måtte dei nemna for gofar."
Estlenderne kalte
bjørnen for " den svarte mannen", når de var til sjøs.
Navnet Bjørn
forekommer så tidlig som omkring 900 e. Kr. En av de mest kjente
personlighetene i norrøn tid som bar navnet Bjørn, var kong Olav den helliges
rådgiver og kansler Bjørn stallare. Han falt i slaget på Stiklestad 29 juli
1030.
Navn knyttet til
bjørn er f.eks. Vebjørn, Torbjørn, Bjørnar, Bernard, Bernt og Bertil.
De sammensatte
navnene med bjørn er yngre enn enstavelsesbetegnelsen.
Det forekommer en
rekke etternavn med forbindelse til bjørn, som Bjørnov,Bjørnskau Bjørnstad, Bjørnsen
og Bjørnson. Her kan også nevnes etternavnet Brun, som neppe peker på fargen, men
på bjørn.
Det kan innskytes at
prestene og andre embetsmenn ved slutten av 1800-tallet drev en ivrig
propaganda fra prekestolen om at foreldre burde ikke gi sine barn hedenske navn
som Bjørn og Ulf . En skulle i stedet bruke passende, kristelige navn fra Den
hellige skrift, som f.eks. Paul, Josef, Peter, Thomas, Jakop, Maria, Anna osv. Det
var mange kristeligsinnede foreldre som fulgte dette rådet. Arne Garborg skrev
satirisk i den anledning at en ikke skulle tro det var norske odelsbønder som
hadde slått seg ned på Jæren, men en nomadestamme fra Midt-Østen etter navnene
på folk å dømme.
Det kan her nevnes at
det finnes også stedsnavn som er knyttet til bjørnen, som Bern. Denne byen ble
grunnlagt i 1191 av den mektige hertug Berchtold V av Zähringen.
Det fortelles at byen
skulle få navnet til det første dyret han møtte i skogen. Det ble en bjørn
(tysk:Bär). Derfor ble byen hetende Bern. Dette er nok uhistorisk. En
skal også erindre seg at i området der Bern ble grunnlagt dyrket folk gudinnen Arti,
som var beskytterinne for bjørnene. Hun var deres herskerinne.
Fenomenet berserk
kjenner vi godt. Denne betegnelsen omfatter en krigerskare som kanskje bar
skinnfeller på kroppen. Men det er vel så rimelig å formode at de oppførte seg
som brølende bjørner, mens de beit i skjoldet og at denne asosiale atferden har
gitt opprinnelsen til ordet berserk.
De arbeidet seg opp i
en avsindig kampekstase. Noen hevder at de spiste fluesopp (Amanita Muscaria)
for å nå denne sinnsstemningen, men det er mer tvilsomt.
Det er skrevet ganske
mye om disse krigerne, og de forekommer i flere norrøne sagaer.
Vi forlater det
germanske språkområdet og foretar et lite streiftog inn i keltisk tradisjon.
I
middelalderlitteraturen omtales den legendariske kong Arthur og ridderne av det
runde bord. Arthur er keltisk og intimt knyttet til ordet art, som betyr
bjørn.
Det er blitt hevdet
at Arthur var en slags bjørnekonge. Han var en guddom som opprinnelig forekom i
bjørneskikkelse. Etter hvert som tiden gikk, ble han omskapt til den
myteomspunne kongen.
I middelalderen var
det lærde skribenter som mente å hasett en forbindelse mellom Arthur og
bjørnen.
En beretning fra
middelalderen skildrer at en av hans trofaste feller kommer inn i hallen og vil
ta et siste farvel med sin konge.Arthur tar ham i sin favn og knuser ham! Var dette et indisium på at han opprinnelig
var i bjørneskikkelse ?
Arthur var den eneste
som kunne rykke ut et sverd som satt fast i en stein. Det var et tegn på at han
var utvalgt til å bli hersker. Han hadde altså bjørnekrefter.
På latin kalles bjørn
for ursus. Ordet lever videre i den franske formen ours. Det er flere
navn som er avledet av ursus, som f.eks. Ursula. Navnet Ursula er en
diminutivform av ursa, binne. Dette navnet er særlig knyttet til den
hellige Ursula, som i følge legenden ble drept på hjemveien fra en
pilgrimsreise omkring 400,fordi hun nektet å ekte hunnerkongen. Hvilken
sannhetsgehalt det er i denne beretningen skal være usagt. Orson er et
mannsnavn som er avledet av ursus.
En kjent filmmann bar
navnet Orson, nemlig Orson Wells (1915-1985)..
Vi kan nevne at ordet
Arktis kommer av det greske arktos, som betyr bjørn. Det må være
isbjørnene i dette området som har gitt støtet til navnegivingen. Antarktis
kommer av det sammensatte greske ordet Antarktiké, som betyr
"omvendt av Arktis". Og her finnes ikke isbjørner.
Hvor lenge har
bjørner og mennesker hatt relasjoner til hverandre ? Det vet vi ikke. For ca. 80 000 år siden fant det sted en
underlig begravelse i en grotte ved Regourdon i Périgord (Frankrike).
Her ligger en
neandertalkvinne, og hennes grav er tilknyttet graven til en brunbjørn. De ligger under samme heller mellom to
steinblokker. Dette viser en mystisk relasjon mellom neandertalkvinnen og
bjørnen. Var bjørn hennes totemdyr ? Det må nok være en religiøs grunntanke bak
dette. Graven ble tilfeldigvis oppdaget i 1957 av en lokal jordeier.
Dette er visstnok det
eldste vitnesbyrdet vi har om en forbindelse mellom en bjørn og et menneske. Dessverre
er graven blitt plyndret for en del knokler uten at myndighetene har rørt en
finger for å hindre dette.
Det kan være mye å si
om bjørnen, men i dette notatet begrenset vi oss til å formulere noen enkle
strøtanker med utgangspunkt i den språklige opprinnelsen til betegnelsen bjørn.
"Bjørn går igjen på våre kanter av landet! Vi treffes stadig i skog og gate! Vi kvinner her i Vinger har eget kurs for å passere bamsen!" Illustrasjon: Mette Nordahl Pellerud 2015 |
FOR DE SOM VIL LESE MER
Edsman,Carl-Martin :
Jägaren och makterna Samiska och finska björnceremonier.Skrifter utgivna genom
Dialekt-och Folkminnesarkivet i Uppsala Ser. C:6 Uppsala 1994.
Grambo,Ronald
:Dyrenes herre i yngre norsk folketradisjon. I: Årbok for Norsk skogbruksmuseum
Skogbruk,jakt og fiske 1961-1962.Elverum 1963.
Grambo,Ronald
:Folkloristisk håndbok begreper-termer
Oslo1984 ,stikkord Noanavn
Harva,Uno: Die
religiösen Vorstellungen der altaischen Völker FF Communications 125.Helsinki 1938.
Lid,Nils
:Folketru.Nordisk kultur XIX Oslo1935.
Pastoureau Michel: L'Ours Histoire d'un roi déchu. Paris 2007.
Röhrich, Lutz: Gebärde Metapher Parodie Düsseldorf 1967.
Röhrich,Lutz : Europäische Wildgeistersagen.I: Rheinisches Jahrbuch für
Volkskunde.Zehnter Jahrgang Bonn 1959.Gjengitt i Röhrich: Sage und Märchen
Erzählforschung heute.Freiburg.Basel.Wien 1976.
Salisbury, Joyce E.: The Beast
Within. Animals in the Middle Ages New
York & London 1994
Samson. Vincent : Les
Berserkir Les guerriers-fauves dans la Scandinavie ancienne de l'Âge de Vendel
aux Vikings (VIe siècle-XIe siècle ). Villeneuve d'Ascq 2011
Solheim,Svale :
Nemningsfordomar ved fiske.Oslo 1940.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar