JORDAN - DEN HELLIGE FLOD

Vandringer og undere

Av Ronald Grambo

Når noen gjør en reise, så har han noe å fortelle.

(Mathias Claudius 1740-1815)

Jordan er 254 km lang. Den har sitt utspring i Hermionfjellene. Den renner gjennom den jordanske Riftdalen via Genesaretsjøen i Galilea og munner ut i Dødehavet.

Selve navnet Jordan betyr "den som går nedover".       

Jordan er først og fremst kjent, fordi Jesus ble døpt der av Johannes Døperen. En due kom ned fra himmelen og varslet om Guds nærvær. .Johannes og Jesus var visstnok tremenninger. Det ble hevdet at Jomfru Maria, Jesu mor, og Johannes'mor Elisabeth , var kusiner.

Jesus så på Johannes som sin læremester. Han fikk tilnavnet prodromus, forløperen, fordi han så å si ryddet veien for Jesus..

Johannes levde i ørkenen og livnærte seg på bl.a. gresshopper, villhonning og urter. Han var sannsynligvis en såkalt nasireer. Han måtte derfor ha en livsstil som var knyttet til en rekke strenge forbud. En nasireer skulle binde seg til en bestemt asketisk  levemåte i tredve dager.

Det er nærliggende å formode at Jesus også tilhørte nasireenes krets, men her hersker uenighet og usikkerhet.

Faren hans, Sakarja, var prest. Johannes kom fra Jutta ved Hebron.

Jesu dåp i Jordan skal ha funnet sted ved Beth Abara. Dette er et sund der vannet står så lavt at en kan vade.

I nærheten av sundet ble det i begynnelsen av år 2 000 drevet arkeologiske utgravinger.

Da oppdaget arkeologene ruinene av tre kirker som stammer fra den første kristne tiden. Og en av disse kirkene hadde en trapp som førte direkte ned i Jordan..

.

På Jesu tid var det mange angerfulle syndere som oppholdt seg i ørkenområdene i Israel og i Egypt. De straffet seg selv på denne måten. En av de mest berømte av disse var nok Maria Aegyptica (ca.344-421). Hun hadde ført et svært utsvevende liv. Men hun gjorde bot ved å oppholde seg i øde trakter i ørkenen. Hun møtte den hellige Zosimas fra Palestina og fortalte sin livshistorie til ham.

De møttes ved Jordans bredder. Hun gikk på vannet akkurat som Jesus for å treffe ham på andre siden av floden. Hun var splitter naken og var så herjet av solen at hun var helsvart og nesten ikke hadde menneskelige trekk lenger. Hun døde der, og hun ble begravet under ørkensanden av løver. I alle fall var det ikke bare Johannes som oppholdt seg i ørkenen under kummerlige kår. Disse eneboerne følte seg fremmede i denne verden. Det var et kristent tema, som var meget aktuelt i de første århundrene etter Kristus.

Legenda Aurea - den hellige Maria fra Palestina 
- skisse på papir og prosessbehandlet digitalt av Mette Pellerud 2016

Pilegrimer fra hele Europa valfartet til Jordan. Ordet pilegrim kommer av det latinske peregrinus som betyr fremmed, utlending.

Ellers kunne disse menneskene også bli kalt vallare,som kommer av valfart. Forstavelsen "val"  i valfart er knyttet til det tyske verbet zu wallen, som betyr å gå i en bestemt retning, å være underveis. Vi har fått ordet valfart (Wallfahrt) fra Tyskland via Danmark.

Pilegrimsferder ble ofte foretatt for å innfri et løfte eller en ed. Skriftefedrene kunne pålegge sine sognebarn pilgrimsferder som straff for f.eks. grove synder og drap.    Dette var en praksis som stammer fra 600-tallet.

Det forekom også at verdslige domstoler kunne gi lovovertredere en slik straff. Etter hvert hendte det at noen rett og slett dro på pilegrimsferd for en annen, enten denne var levende eller avdød. Det kunne være fordi en selv var for syk til å dra av sted. Det hendte også at den avdøde hadde forpliktet seg til å dra på pilegrimsferd til Det hellige land for sin sjelefreds skyld eller av andre årsaker. Dermed måtte en annen fare av gårde i stedet for å oppfylle pliktens krav, gjerne en nær slektning.

Hvordan var de nordiske pilegrimene kledd? Klærne deres var vanligvis av lin. De hadde på seg en tunika (bluse). Knapper fantes ikke. Det var først på 1300-tallet at knapper ble vanlig på klesdrakten blant det rike borgerskap og blant adelsfolk. På 1600-tallet ble det alminnelig brukt også i de lavere stender. De anvendte i stedet for knapper ringspenner eller snøring.

Underbukser eller truser ble ikke brukt. Mennene hadde bukser eller hoser. Hosene var lange strømper med eller uten fot. En anvendte fotklut. Kvinnene brukte korte hoser festet med hosebånd. Menn bar kofte eller kjortel.

Kvinnene bar tunika og gjerne overkjortel. Skoene liknet mest på mokkasiner. De var rågarvet, ugarvet på midten.

Menn kunne ha en hatt på hodet. Den typiske pilegrimen hadde en vandringsstav og en skulderveske. På vesken kunne det være et pilegrimsmerke.

Noen skulle reise i diplomatisk ærende og kombinerte dette med en pilegrimsferd, om mulig. Handelsfolk kunne også slutte seg til pilegrimene. I middelalderen ble det allminnelig å få med seg en attest på å ha vært på pilegrimsreise. Mange hadde på forhånd skaffet seg pass og vandelsattest. På disse vandelsattestene stod det hvem de var og hvem som kunne garantere for deres atferd her i livet.

Pilegrimene hadde gjerne såkalte itinerarier (entall:itinerarium), som ga de nødvendigste informasjoner om reiseruten. Disse reiseguidene fra middelalderen angir hvor mange dagsreiser det var mellom rasteplassene eller stasjonene. Ganske kortfattet opplyser de gjerne om hvor lang tid veien hjem tok. Den har som regel gått fortere enn utreisen.

De har opplysninger om , kirker, martyrgraver og historiske begivenheter. Noen informasjoner bygger på rene myter og sagn med tvilsom sannhetsverdi. Enkelte av helgenene som omtales i itinerariene er fiktive,de har aldri eksistert.

De nevner ganske ofte kirker med helgenrelikvier. I middelalderen og senere var det stadig tyverier av slike helgenrester, enten det var knokler tenner, negler, skjegg hår, eller klær, fordi de kunne lege alskens sykdommer. Munker og nonner unnså seg ikke for å stjele relikvier og skjenke dem til sine egne klostre. Mange klostre og kirker var kjent for å ha biter av Jesu kors eller naglene han ble festet med.

Dessuten beretter itinerariene om mulighetene for overnatting i klostere og hospitser.

Der fikk de reisende god pleie, blant annet ble de servert mat og kanskje et glass vin. Flere av stedsnavnene i itinerariene er gjengitt på latin. Og noen av disse er oversettelser fra arabisk, og dermed har det vært vanskelig å identifisere stedene.

Noen arabiske stedsnavn ble oppfattet feilaktig, og det resulterte i mange misforståelser..

Ved martyrgravene pleide de fromme pilegrimene å holde våkenatt (vigilia) med bønner og sanger. Dessuten var det vanlig å korte tiden ved disse gravene med å fortelle sagn og legender om helgenes liv og virke. I det hele tatt ble det fortalt mange historier .Dette var ren underholdning, idet mange av historiene var ganske verdslige og til og med vågete.

Pilegrimene dro helst i flokker, det var i deres egen interesse. Det var utrygt for landeveisrøvere mange steder. Og her kom de viden kjente tempelridderne inn i sammenhengen. De hadde som spesiell oppgave å beskytte pilegrimene mot røverangrep.

Tempelridderne var en mektig organisasjon i middelalderen. Den hadde store eiendommer over alt. Dessuten drev de et slags bankvesen. Pilegrimene kunne ty til festningene deres for å få ut penger.

De var kalt "Kristi fattige riddere". De ble også kalt tempelriddere, fordi de hadde sitt hovedkvarter ved ruinene av kong Salomos tempel.

Denne eskorteringen av pilegrimer ble det en dramatisk slutt på, da kong Filip den smukke sammen med pave Clemens V innledet en storstilt razzia mot disse ridderne. De ble fratatt sine eiendommer, og mange ble kastet på bålet. Stormesteren Jacques de Molay havnet også på bålet. Det skjedde 18.mars 1314. Da Ludvik 16. ble halshogget 21.januar 1793, skrek en mann i mengden:"Jacques de Molnay, du er hevnet !"      Det skjedde altså tretten generasjoner senere.

De fryktet spesielt "den gamle mann på berget". Han hette Hassan ibn al-Sabbah  (1100-tallet), og med sine menn angrep han pilegrimene fra bakhold. Krigerne ble kalt assassinere. Ordet assassin er avledet av et velkjent narkotikum, nemlig hasj. Et annet ord for dette er cannabis. De var avhengige av hasj og overfalt de reisende, mens de var i rus.

Lederen for denne gruppen lovet at de skulle havne i paradis når de døde i kamp.

Fortet deres lå i Alamut, på noen digre klipper 10 mil fra Teheran. Navnet  Alamut betyr ørnerede. Hassan Ibn al-Sabbah fikk flere etterfølgere som fortsatte overfallene..

Det fantes mange ruter til Det hellige land. Noen er beskrevet av den islandske abbeden Nikolaus i hans reisehåndbok. Den må være skrevet 1154-1159. Tittelen på boka er Leidarvisur, altså veiviser. Dette var en mye brukt rute: Fra Norge dro pilegrimene til Ålborg i Danmark, og så gikk ferden til fots gjennom Danmark og Tyskland, over Store Sankt Bernardpasset, gjennom Italia til Rom, videre til Brindisi, hvor en gikk ombord igjen, så til Lille-Asia og via Kypros til Akrsborg, det vil si Akka i Syria.

Derfra gikk veien til Jerusalem og Den hellige grav. Abbed Nikolaus foretok en astronomisk måling ved Jordan, og den skal være temmelig nøyaktig.

De nordiske pilegrimene mente at Jordan var det helligste reisemålet av alle. De danske brødrene Sven biskop og Eskil fikk sin bønn oppfylt i 1150. De døde etter å ha badet i Jordans hellige vann. Eskil døde først, Da bad Sven til Gud om også å få dø.        Dette inderlige ønsket ble oppfylt.

Den som døde etter å ha badet i Jordan, var sikret himmelens salighet. De trengte ikke å oppholde seg i skjærsilden for å bli renset for sine synder.  Vannet i Jordan renset ikke bare deres legemer, men også deres sjeler..

Pilegrimene tok med seg vann fra Jordan i flasker. Det kunne ha kraft til å holde demoner vekk og fungerte også som legemiddel mot alskens plager, som f.eks. gikt. Det var gjevt å kunne døpe et barn med vann fra Jordan. Det brakte med seg lykke.

Det fortelles at den svenske kongefamilien skulle døpe en prins med dette hellige vannet fra Jordan. Men erkebiskop Nathan Söderblom  (1866-1931) sa: "Bort med vattnet, kom med svensk bondvatten!". Dette er ikke bare en morsom anekdote, men også en virkelig hendelse.

Rundt om i Europa forekommer stedsnavn med Jordan.

I Mähren har en tidligere pleid å ta med lungesyke barn til en rennende elv og si:

"Hilset være Jesus Kristus, lille vann! Fra hvor kommer du, vann? Jeg kommer til deg for å bli sunn. Du flyter fra Jordan." Den gresk- ortodokse kirken holder i januar en såkalt "Jordanfest".

Da går presteskapet i prosesjon til nærliggende sjøer og elver og vier dem med krusifikset og stenker folk med dette vannet, som så er blitt særlig kraftfullt. Det fremgår her at alt vann i verden kommer fra Jordan. I finske magiske formler fortelles det at alle sjøer, alle elver, alle fossefall, alt brønnvannet, kommer fra Jordan.

Det finnes en del utsagn om at da Jesus steg ned i Jordan for å bli døpt, vek vannet unna ham i respekt og ærefrykt. Det virker som om Jordan hadde egen vilje og forstand.

Dette trekket forekommer i magiske formler mot blødninger. I disse formlene ber en om at blodet skal stå stille, som vannet i Jordan stod stille da Jesus stod der og ble døpt. Det blir her et samsvar mellom blodet som står og Jesus som står i Jordan.

Slik lyder en formel fra Kinsarvik nedtegnet i 1821:

Stat Blo,

so Vatne sto

i Jordans Flo.

Stat Blo

so Mannen i Helvete sto,

der viste ret, men gjorde vrangt,

Stat blo, stil Blo!

Nok en versjon, nedtegnet i Øyer 1881:

Som Jesus stod ved Jordans Flod

og den hellige Daab modtog,

saa stanser jeg den ulykkeliges Blod.

Det må fremheves at det ikke bare er ordenes makt som virker i disse blodstemmingsformlene, men også  selve scenen som beskrives..

Her er et eksempel fra Sverige:

Du blod skall stå stilla,

som vattnet stod

i Jordans flod

då Johannes døpte Kristus.

At Jordan står stille og viker unna Jesus er et trekk som opptrer i orientalske og bysantinske liturgier. Det er nok fra disse liturgiene at trekket stammer opprinnelig. De magiske formlene har ofte lånt trekk fra den kristne læren. Dette beror utvilsomt på at omtalen av Jesus og Jomfru Maria og andre hellige personer gir magisk styrke.

Et gammelt skrift har denne skildringen: "Han ble døpt (dato og klokkeslett) av Johannes i floden Jordan, og Jordan gikk tilbake. Men Herren sa til Johannes: "Si til Jordan: Stå, Herren er kommet til oss!". Og straks stod vannene. Og først deretter steg Jesus og Johannes ned i vannet, som bruste omkring dem. I den ene versjonen av dette underet drar Jordan seg bort av egen vilje, i den andre må det gis ordre til det. Jordan ble også helliggjort ved at Jomfru Maria vasket sine føtter der.

Et annet under bør også omtales. Da Jesus ble døpt, skiftet Jordan temperatur. Den ble brennende het som glødende kull.

Dessuten kunne en se Jordan i gjennomtrengende, skarpt lys. Det fortelles om en mann som i et syn skuer Jordan i overjordisk belysning. Bølgene var ikke lenger bølger, men   bare lys.

En har sett gnister fyke omkring på Jordan ved Jesu dåp. Dette var tegn på et guddommelig nærvær. Samtidig minnet dette om den guddommelige gnisten i mennesket.

I en gammel syrisk preken heter det at guddommen selv er en flamme på Jordans vann.

Det forekommer bilder fra middelalderen der Jordan fremstilles som et flammehav.

De nordiske folkene mente at Jordan var en grenseelv mellom Midgard, menneskenes boplass i norrøn mytologi, og demonverdenen. På den andre siden av floden svermet det av onde ånder. Nede i vannet ligger dragen Behemot.

Kirkens menn understrekte at denne dragen måtte oppfattes symbolsk, men for menigmann var den en nifs realitet. Dette er synspunkter som stammer fra gamle forestillinger om at ørkenområdene i Midt-Østen var full av skremmende demoner. Uhyret Behemot omtales i Jobs bok 40,10-20.

Her kan nevnes at den norske tronpretendenten Eirik omkring 1180 steg ned i Jordan, mens han hadde et brennende lys i hånden. Han sa da at denne brennende kjerten skulle falle ut av hånden hans, hvis han ikke var en sann arving til tronen. Selv om han dukket under vannet, brant lyset fremdeles! En kan uttrykke det slik at ved denne spesielle anledningen var Jordan et orakel, som ga det riktige svaret for Eirik..

Jesu dåp i Jordan er omspunnet av legender og trosforestillinger. Denne begivenheten har naglet seg fast i folks bevissthet på forskjellige måter.

Hva tenkte pilegrimene, da de skuet Jordan, den hellige flod?

Hvilke følelser gjennomstrømmet dem da? Eksakte svar finnes knapt. En bør erindre seg at oldtidens og middelalderens mennesker opprettholdt andre normer, verdier, holdninger og oppfatninger enn vi. De levde i et for oss fremmed, sosio-kulturelt univers. I de første århundrer etter at kristendommen hadde vunnet frem, hersket det en visshet om at endetiden var ganske nær. Derfor gjaldt det å gjøre botsøvelser, og pilegrimsreiser var et middel her.

Det kan ikke være tilfeldig at flere pilegrimer som besøkte Jordan senere tok Jordan som etternavn. Møtet med denne floden hadde nok gjort varig inntrykk. I Europa finnes det flere slekter i dag som kaller seg Jordan. I Frankrike er det f.eks. flere ved navn Jourdain.

Man har pekt på at det er tre stadier i pilgrimsferdene:

1. Atskillelsen fra hverdagslivet.

2. Grensetilstand. Den omfatter selve reisen med sine forventninger og sine vanskeligheter.

3. Hjemkomst og gjeninntredelse i hverdagslivet.

Her kan det innskytes at pilegrimsferder skaper samhold. De reisende danner et samfunn for seg. Dette kan lett skje, når en stadig er omgitt av ukjente farer.

Viktig er det at en pilegrimsferd til den hellige flod Jordan frembringer en ny identitet hos pilegrimene. Jordan med sin spesielle historiske og legendariske bakgrunn endret pilegrimenes syn på tilværelsen. De har fått andre kulturelle verdier og en styrket tro på kristendommens sannheter.

En måtte ut med store summer for å kunne reise fra Norge til Det hellige land. Derfor bestod nok pilegrimsflokkene vesentlig av folk fra den høyere middelklasse og fra aristokratiet.

MERKNAD

Det er brukt flere kilder til denne utredningen, hvorav en del franske. Blant de viktigste referansebøkene i denne sammenhengen er:

F.Ohrt: De danske Besværgelser mod Vrid og Blod. Tolkning og forhistorie. København 1922 (doktoravhandling).

F.Ohrt: Die ältesten Segen über Christi Taufe und Christi Tod in religionsgeschichtlichem Lichte. Det Kgl.Danske Videnskabernes Selskab.Historisk-filologiske Meddelelser XXV,1. København 1938.

 Religiøs folketro finnes også presentert og kommentert i Ronald Grambo: Norske trollformler og magiske ritualer. Oslo-Bergen-Tromsø 1979. Annet opplag 1984.

Ellers må nevnes A.Chr. Bang: Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter. Med forord og registre av Velle Espeland. 2.opplag 2009.

Vedrørende de utrolige tyveriene av helgenrelikvier, se Patrick J.Geary : Furta sacra.Thefts of Relics in the Central Middle Ages Princeton,New Jersey  1990.

For de franskkyndige som kan være interessert i temaet anbefales Nicole Chareyron : Les Pélerins de Jerusalem du Moyen Âge,l'aventure du saint voyage d'après journaux et mémoires. Paris 2000.

Om den gamle mann på berget, se Bernard Lewis :Die Assassinen. München 11993.Videre : Bruno Mech :Die Assassinen  Düsseldorf 1981.

index