Ronald Grambo: januar 2017

onsdag 25. januar 2017

ROTEN SOM SKRIKER

Tekst av Ronald Grambo

Illustrasjon av Mette Pellerud

Alrunen (Mandragora officinarum) er en plante som i høy grad er knyttet til trolldom og mørke makter. Den assosieres ofte med djevelen. Roten likner på et menneske. Når en rykker opp roten, skriker den så sterkt og gjennomtrengende at en uvilkårlig slipper den.

Alrunen ble gjerne brukt som legemiddel i eldre tid. Dette var også en lykkeplante. Den brakte rikdom og kurerte sykdommer.

Man bruker en hund til å rykke opp roten. Den må være svart, som jo er dødens og djevelens farge. Hunden faller død om etter å ha dratt opp alruneroten.

Roten vaskes deretter med vin, omvikles med rød og hvit silke og legges ned i en liten eske. Den skal så bades hver fredag og få en ny skjorte hver nymåne.

Hvis man spør den, vil den åpenbare skjulte ting, den vil bringe velstand og helse. Eieren kan bli styrtrik.

Dessuten kan alrunen fjerne alle fiender og til og med bringe velsignelse til ekteskapet. Dette siste kan tolkes som at ekteparene da får flere barn.

Dette er en sparegris utenom det vanlige. Hvert pengestykke som legges til alrunen, fordobles om morgenen!

Dessverre er dette svart magi, og den som utfører slik trolldom vil bli straffet på en eller annen måte. Når alrunens tjenestetid er ute, dukker selve djevelen opp og krevet sitt.

Det hender at han har med seg en tykk bok. Her skal eieren av alrunen skrive ned sitt navn i eget blod slik at vedkommende er registrert.

Det gjelder da å være snartenkt og komme frem med et gudsord eller Fadervår. Da farer djevelen bort med en gang, for han tåler ikke å høre slike kristne ord. Deretter smetter han gjennom vinduet i en viss fart.

Det fins flere planter som tradisjonen har tildelt mirakuløse egenskaper, men alrunen er nok den mest kjente, for ikke å si beryktede. Den er likevel relativt ukjent i de nordiske landene.

Roten som skriker av Mette N Pellerud

En del av oppfatningene omkring alrunen er utvilsomt kommet til oss ved hjelp av skriftlige medier, f.eks. svartebøker. De fleste nyere ideene om planten kommer fra det europeiske kontinentet.

Alrunen er lettest å finne under galger der tyver henger. Dette beror på at når tyvene henges, slipper de ut sæd. Og av denne sæden kommer planten. Det er derfor alrunen kalles galgemannen. Dette ordet har vi sannsynligvis lånt fra tysk Galgenmännlein (den lille galgemannen) via Danmark.

Folketroen omkring alrunen er gammel. Den nevnes i det gammelgreske eposets Odysseen. Her fortelles i tiende sang at Odyssevs møter guden Hermes, mens han er på vei til gudinnen Kirkes borg. Hermes gir ham en magisk rot som vern mot hennes onde renker. Denne roten var svart, men dens skinnende blomst var hvit som melk. Gudene kalte den "moly" Forskerne er enige om dette er alrunen. Man er usikker på dateringen av dette diktverket, men det er formodentlig nedskrevet ca. 700 f.Kr. Hele verket bygger på bronsealdermyter som er mye eldre.

Den lærde naturforskeren Plinius den eldre (23 f.Kr.-79 e.Kr.) beskriver hvordan de plukkes.

Ellers spiller den en stor rolle in Nicolo Machiavellis fem-akters komedie, La mandragora (1524), der planten bl.a. skildres som et middel til å gjøre kvinner gravide.

Opprinnelsen til ordet mandragora er uklar. Det kan visstnok være at den er knyttet til pest. Assyriske betegnelser kan tyde i den retning. Muligens vernet den mot pest.

Ordet alrune er beslektet med gotisk runa, som betyr hemmelighet. Dessuten er runa benevnelse på spåkvinne. I de norske middelalderballadene anvendes uttrykket å kaste runer, som innebærer å kaste trolldom på noen.

Til sist skal nevnes at alrunen inneholder kjemiske forbindelser som kan fremkalle hallusinasjoner, som f.eks. skopolamin. Det har nok bidratt til mystikken omkring roten.

lørdag 14. januar 2017

VARULVEN

Tekst Ronald Grambo

Illustrasjon Mette N Pellerud

Varulven er et demonisk og fryktet vesen. Det er et menneske omskapt til ulv. Noen ganger dreier det seg om en mann som selv har skiftet ham til ulv, andre ganger kan ulvehammen være påkastet ved trolldomskunster av en ondartet person.

"Var" kommer av det gammelnorske verr, som betyr mann.

Dette er en internasjonal forestilling. Vi vet ikke hvor gammel troen på varulver er og ikke hvor den kan være oppstått.

Allerede Herodot," historiens far", (ca. 400 f.Kr.) nevner varulver. Han skriver at folkeslaget nevrer omskaper seg til ulv en gang i året.

I Norge er denne troen på varulver godt utbredt. Det vitner de tallrike nedtegnelsene i arkivene våre om. Her tenker jeg spesielt på det omfangsrike materialet i Norsk folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo.

Hvordan kan en gjenkjenne en varulv? Selv om et menneske er omskapt til varulv, kan en skille den fra andre ulver, fordi den har beholdt sine menneskelige øyne!

Noen ganger har jegere felt en og annen ulv som har vakt stor undring. Under pelsen har de funnet fyrtøy, pipe og tobakk hengende ved et belte. Dette var overbevisende tegn på at en stod overfor en varulv.

Det er et ganske utbredt vandresagn som kan resymeres slik:

Mann og kone arbeider med høyonna på et jorde. De lesser høyet på en høyvogn. Med ett føler mannen seg urolig og rastløs. Det er noe som plager ham. Han sier til kona at han må gå bort litt. Han sier videre at hun må ta riva eller greppet og verge seg, hvis det kommer en ulv farende og vil angripe henne.

Ikke lenge etter dukker en ulv opp. Den river og sliter i forkleet hennes, og hun forsøker å jage den bort med redskapen. Ulven glefser etter henne og hogger tennene sine i forkleet hennes. Hun verger seg så godt hun kan. Til sist lusker ulven bort.

En liten stund etter vender mannen tilbake. Han er utslitt og trett. Han legger hodet sitt i fanget hennes. Så ser hun at han har tråder og trevler av forkleet hennes i munnen..

Det er her tale om ulvebesettelse, som i fagspråket kalles lykantropi. Det kan være en form for personlighetsspaltning, som har gitt støtet til denne folketroen. I Japan kan en treffe på et liknende fenomen som kalles revebesettelse. Der har reven vært et nærmest overnaturlig dyr som figurerer i mytologien..

Varulven opptrer i enkelte nordiske ballader. 0g her skildres det hvorledes den forsøker å rive ut hjertet på sine ofre. Den angriper derfor alltid på venstre side av kroppen.

I middelalderen jaktet folk på varulver. Hvis de klarte å fange en varulv, ble den dømt til å brennes på bål. Det var flere mennesker i Frankrike i senmiddelalderen som led denne vanskjebnen, særlig i Franche-Comté. Folk der var rett og slett hysteriske, når det gjaldt å spore opp varulver. Hvis en mann hadde øyebryn som var vokst sammen, var det tegn på at han var varulv. Hvis han utmerket seg ved å ha unaturlig stor hårvekst, måtte han være varulv. Hvis en gjenkjente varulven og sa døpenavnet til dette omskapte mennesket, ble han frelst fra denne forbannelsen, i tilfelle den var påkastet.

Ulven glefser etter henne....og hun forsvarer seg med riva...
Digital tegning/maling i 5 tommer skjerm

fredag 6. januar 2017

TATOVERINGSKUNSTEN

Når kroppen taler.

Av Ronald Grambo

I vår tid har tatovering igjen kommet på mote. Det er rett og slett blitt en dominerende trend blant yngre mennesker, kanskje særlig blant kunstnere innen underholdningsbransjen. Det er for det meste armene som er blitt dekorert med fargerike tatoveringer, men hals, lår og rygg har også noen ganger fått slike prydelser. Endog folk i 70-årsalderen kan tatovere seg. Noen vil ha navnene til barn, barnebarn og oldebarn tatovert på armen. Det fins flere tatoveringsstudioer rundt om i Norge i dag, og de blir godt besøkt.

Både i tidligere epoker og i vår tid har forbrytere og andre marginale elementer latt seg tatovere med provoserende motiver. Det ble tegn på både tilhørighet og opprør mot myndighetene.

I Tredje Mosebok 19,28 heter det: "I skal ikke skjære i eders kjøtt av sorg over en avdød, og ikke brenne inn skrifttegn på eder; jeg er Herren." Et liknende forbud forekommer i Femte Mosebok 14, 1: "I er Herrens, eders Guds barn; I skal ikke skjære i eder i eders kjøtt og ikke rake eder skallet over pannen av sorg over en avdød".

De første kristne tatoverte seg gjerne med et lam, et kors eller en fisk. Disse fremstillingene symboliserte Jesus Kristus. Han er oppfattet metaforisk som Guds lam (Agnus dei). Man tenker uvilkårlig på utbruddet til døperen Johannes: "Og Se der Guds lam som bærer verdens synd." (Joh.1:29).

Korset er jo et kjent symbol, idet Jesus ble festet til korset på Golgata på, en fredag under jødenes påskefest. Apostlene var fiskere ved Genesareth sjø. Derfor figurerte fisken som hemmelig, kristent tegn. Fisken er avbildet flere ganger i Romas katakomber, der de kristne søkte tilflukt under forfølgelsene.

Men fisken kan også være et symbol på det evige liv etter døden. Den står også for fornyelse av ånden og for frelsen Fisken som symbol på vitalitet og evig liv kan visstnok ha sitt opphav i det syriske kulturområde.

De første kristne kunne også tatovere seg med begynnelsesbokstavene til Kristus. X eller I.N, Jesus Nazarenus, det vil si Jesus nasareeren. Han var som kjent fra Nasaret.

Uten tvil ville de første kristne markere sin egen tilhørighet og samtidig manifestere sin tro på kristendommens sannheter med disse symbolene. Koptiske kristne bærer den dag i dag kors på håndleddene. Dette kan markere en avstand fra islam.

En kan merke seg at de koptiske menighetene i Egypt følger en veldig lang tradisjon her. Ordet koptisk betyr egyptisk.

Korsfarerne, til Det hellige land lot seg tatovere med bilde av et krusifiks eller liknende emblem for å sikre seg kristen begravelse i tilfelle de omkom på ferden.

De kristne i Bosnia ble tatovert med kristne symboler frem til omkring 1890 for å umuliggjøre en overgang til islam.

Men allerede i år 787 forbød pave Adrian I tatovering, men skikken fortsatte likevel mange steder. I middelalderen mente de kristne myndighetene at å være tatovert var et umiskjennelig tegn på at en var i forbund med selveste djevelen.

Polynesierne hadde som skikk å tatovere seg. Disse dekorasjonene var meget kompliserte. Sjømennene som havnet i disse fjerne farvann, ville etterape polynesierne på dette området, men maktet ikke å etterlikne de intrikate mønstrene deres. Det ble gjerne med en palme på en jordflekk som skulle forestille en øy.

Slike tatoveringer vitnet om en lengsel etter det jordiske paradis. I folks bevissthet var Hawaii og andre øyer i Stillehavsområdet en form for Slaraffenland der sakte palmesus og skjønne kvinner lokket på forjettende vis.

Ainofolket bodde opprinnelig på Hokkaido-halvøya, Kurilene, Shakalin og det nordlige Honshu. Dette er et gåtefullt folk. De var hvite og snakket et språk som ikke var beslektet med noe annet tungemål. De ble sterkt diskriminert av japanerne. Kvinnene tatoverte en bart på overleppen. De anvendte kniv og sot til dette arbeidet.

Det fins vitnemål om at denne urbefolkningen tatoverte seg allerede 10 000 f.Kr. og dette varte ved i alle fall til 300 f.Kr. Mennenes tatoveringer pekte gjerne på klantilhørighet eller på yrke.

Den japanske tatoveringen er berømt. De tatoverte seg nesten over alt på kroppen, på halsen, underarmene, brystet og ryggen og til og med på bakenden. I dag er det en tendens til å se ned på tatoveringer, fordi de er knyttet til forskjellige forbryterorganisasjoner. De dekorerte seg vanligvis med motiver fra flora og fauna. Det kunne også dreie seg om religiøse motiver eller gjengivelse av mytiske helter og andre folkloristiske temaer..

Ellers kjenner en tatoveringer hos maoriene på New Zealand. Her ble det brukt tatovering for å markere overgangen til voksenlivet.

Kvinnene hadde tatoveringer på nesebor, øvre leppe og hake, men ikke andre steder. Høytstående menn hadde elegante spiralmønstre som design. De kunne ha tatoveringer over hele ansiktet.

Denne tatoveringen var smertefull og måtte gjøres i flere vendinger: Mens dette tatoveringsarbeidet foregikk, var både tatovøren, "offeret" og hele landsbyen tabu. Under tatoveringsarbeidet ble det fremført seremonielle sanger som priset tatoveringen.

Tasmanierne brukte et skarpt muslingskall eller en steinkniv til å risse opp huden på bryst og armer, så gned de aske, leire eller trekull i sårene og dette ble gjentatt til sårene bulte ut og skapte forhøyninger.

Den samme teknikken ble brukt av de australske aboriginens.

I Egypt er det funnet kvinnelige mumier med tatoveringer fra omkring 2000 før Kristus. De var tatovert på armer, bein og brystparti. Disse var blitt oppdaget i Bakhari nær Theben.

I det gamle Nubia er det funnet kvinnelige mumier med tatoveringsmønstre. Disse stammer fra omkring 1500 f.Kr.. Mønstrene bestod av parallelle linjer og punkter arrangert i rekker.

Skyterne, et indo-europeisk folkeslag som oppholdt seg i Asia, hadde tatoveringer som fremstilte forskjellige dyr. Denne motivkretsen skal ha vært karakteristisk for tatoverte indoeuropeere. Det dreier seg om epoken mellom det 5. og det 2.århundret f.Kr.

Steinaldermannen "Ötsi" er blitt en velkjent figur. Han ble funnet av et tysk ektepar i de italiensk-østerrikske Alpene i 1991. Karbon 14-prøver avslørte at han levde ca. 3500 før Kristus Han ble drept av en pil som traff venstre skulderblad bakfra..

Han hadde tatoveringer. Dette var parallelle streker på beina og nederst på ryggtavlen. Det er ikke godt å vite hva tatoveringene hans stod for. Det er blitt hevdet at de skulle virke smertelindrende på grunn av plasseringen ved kroppsledd.

De kunne vel like godt ha vist stammetilhørighet eller klantilhørighet. Den kunne også ha vært demonavvergende (apotropeisk).

Enkelte forskere tror at han hadde høy sosial status på grunnlag av hans generelle helsetilstand. Dette er Europas eldste mumie. Han ligger på Syd-Tyrols arkeologiske museum i Bolzano. Han oppbevares her ved 6 minusgrader Celsius og er synlig for publikum.

Det er umulig å få rede på hvor gammel tatoveringskunsten er. Den fortaper seg bak skriftkulturen. Mange steder har den hatt og har fremdeles sosiokulturell, magisk og religiøs betydning. Tatoveringer representerer visuell informasjon om normer, verdier, holdninger og oppfatninger i de samfunn der denne skikken har hatt og har betydning.

Til sist: Ordet tatovering stammer fra et tahitisk uttrykk tatau, som betyr å markere, tegne eller slå. Det ble kjent i Europa ved en fransk oversettelse av beretningen om Cooks andre reise til Tahiti i 1772.

Her vises Theodor de Bry sin gravering av «A Pict». "A Pict" er en tenkt innbygger av landet Skottland. Illustrasjonen er hentet fra “Thomas Hariot’s av 1588, og boken "A Briefe and True Report of the New Found Land of Virginia”.

Keltisk kvinne fra Skottland framstilt
i grafisk trykk i
samme bok som ovenfor.

Kilde til illustrasjon

Les mer om kunstneren her

torsdag 5. januar 2017

DE VANDØDE VAMPYRER

Blod og uhygge natterstider.

Tekst Ronald Grambo

Illustrasjon Mette Nordahl Pellerud

I vår tid er vampyrene blitt forvandlet til elegante, og verdensvante vesener. Både på film og i romanenes univers opptrer vampyrene som om de skulle tilhøre de vakre og rike. Dette skyldes blant annet Anne Rices romaner, som har solgt ganske bra også i Norge. Men slik har det ikke alltid vært.

Vampyrene var tidligere oppfattet som nifse skapninger. De skapte redsel hvor enn de viste seg. I følge tradisjonen var de avhengige av blod. Om natta stiger de opp fra kisten eller graven og søker etter et offer å suge blod fra. De har nærmest huggtenner og er likbleke og har usunn hud og fremstilles gjerne som tvers gjennom motbydelige og hevngjerrige.

Enkelte beskrivelser av utseendet deres tyder på at de er inspirert av likfunn i ulike stadier av oppløsning.

Troen på vampyrer forekommer flere steder på kloden, i India, Kina, Malaysia og Indonesia. Først og fremst er de kjent i Sydøst-Europa

Hvem som helst kunne bli anklaget for å være vampyr i avsidesliggende områder i Europa. Hadde man et avstikkende utseende eller bar på en eller annen sykdom som vansiret kroppen, var dette tegn på at vedkommende kunne være blodsuger.

Noen ganger ligger menneskene som er omskapt til vampyrer i sine graver. De stiger opp fra gravene om natta og suger blod av sine vergeløse ofre. Når noen blir anemiske, bleike om nebbet og synes å bli helt slappe og udugelige, må dette skyldes angrep fra ondskapsfulle vampyrer.

Når mistanken først var vekket om at vampyren var en bestemt død person, oppsøkte de den antatt skyldiges grav. En gravde opp liket og boret en stake tvers gjennom kroppen. Det er et tradisjonelt effektivt middel. En kunne også grave ned liket på en korsvei eller brenne det. Disse metodene ble også brukt mot gjengangeri.

Noen lik hadde blod rundt munnen. Dette bestyrket naturligvis mistanken om at en hadde for seg en vampyr. Dette avslørende blodet skyldtes at lungene var punktert. Blodet hadde strømmet fra lungene og gjennom spiserøret til munnen. Men blod strømmer ut av munnen og gjennom nesen også når liket oppløses. Gassene i underlivet presser på når forråtnelsesprosessen øker, lungene presses oppover, og blodet strømmer ut fra munn og nesebor. Også dette bidro til å styrke troen på vampyrenes eksistens. Folk flest hadde ikke rede på grunnlaget for disse stadiene og tolket dem i samsvar med sine nedarvede oppfatninger om vampyrer.

En har ment at sentrum for utbredelsen av vampyrer var Transilvania. Det skyldes nok Bram Stokers kjente roman om Dracula(1879). Den historiske bakgrunnen er vanstyret til den blodtørstige fyrst Vlad Basarab i Transilvania. som på midten av 1400-tallet hersket over Valakia, en del av det sydlige Romania. Sønnen overtraff faren i grusomheter og fikk derfor tilnavnet Dracula, den lille drake. Denne fyrsten tilbrakte en stor del av sin ungdom i fengsel.

Som en kuriositet kan nevnes at en etterkommer av ham driver en blodbank i New York!