Tekst av Ronald Grambo
Illustrasjon av Mette Pellerud
Alrunen (Mandragora
officinarum) er en plante som i høy grad er knyttet til trolldom og mørke
makter. Den assosieres ofte med djevelen. Roten likner på et menneske. Når en
rykker opp roten, skriker den så sterkt og gjennomtrengende at en uvilkårlig
slipper den.
Alrunen ble gjerne
brukt som legemiddel i eldre tid. Dette var også en lykkeplante. Den brakte rikdom og kurerte sykdommer.
Man bruker en hund
til å rykke opp roten. Den må være svart, som jo er dødens og djevelens farge. Hunden
faller død om etter å ha dratt opp alruneroten.
Roten vaskes deretter
med vin, omvikles med rød og hvit silke og legges ned i en liten eske. Den skal
så bades hver fredag og få en ny skjorte hver nymåne.
Hvis man spør den,
vil den åpenbare skjulte ting, den vil bringe velstand og helse. Eieren kan bli
styrtrik.
Dessuten kan alrunen
fjerne alle fiender og til og med bringe velsignelse til ekteskapet. Dette
siste kan tolkes som at ekteparene da får flere barn.
Dette er en sparegris
utenom det vanlige. Hvert pengestykke som legges til alrunen, fordobles om
morgenen!
Dessverre er dette
svart magi, og den som utfører slik trolldom vil bli straffet på en eller annen
måte. Når alrunens tjenestetid er ute, dukker selve djevelen opp og krevet sitt.
Det hender at han har
med seg en tykk bok. Her skal eieren av alrunen skrive ned sitt navn i eget
blod slik at vedkommende er registrert.
Det gjelder da å være
snartenkt og komme frem med et gudsord eller Fadervår. Da farer djevelen bort
med en gang, for han tåler ikke å høre slike kristne ord. Deretter smetter han
gjennom vinduet i en viss fart.
Det fins flere
planter som tradisjonen har tildelt mirakuløse egenskaper, men alrunen er nok
den mest kjente, for ikke å si beryktede. Den er likevel relativt ukjent i de
nordiske landene.
Roten som skriker av Mette N Pellerud |
En del av
oppfatningene omkring alrunen er utvilsomt kommet til oss ved hjelp av
skriftlige medier, f.eks. svartebøker. De fleste nyere ideene om planten kommer
fra det europeiske kontinentet.
Alrunen er lettest å
finne under galger der tyver henger. Dette beror på at når tyvene henges, slipper
de ut sæd. Og av denne sæden kommer planten. Det er derfor alrunen kalles
galgemannen. Dette ordet har vi sannsynligvis lånt fra tysk Galgenmännlein (den
lille galgemannen) via Danmark.
Folketroen omkring
alrunen er gammel. Den nevnes i det gammelgreske eposets Odysseen. Her
fortelles i tiende sang at Odyssevs møter guden Hermes, mens han er på vei til
gudinnen Kirkes borg. Hermes gir ham en magisk rot som vern mot hennes onde
renker. Denne roten var svart, men dens skinnende blomst var hvit som melk. Gudene
kalte den "moly" Forskerne er enige om dette er alrunen. Man er
usikker på dateringen av dette diktverket, men det er formodentlig nedskrevet
ca. 700 f.Kr. Hele verket bygger på
bronsealdermyter som er mye eldre.
Den lærde
naturforskeren Plinius den eldre (23 f.Kr.-79 e.Kr.) beskriver hvordan de
plukkes.
Ellers spiller den en
stor rolle in Nicolo Machiavellis fem-akters komedie, La mandragora (1524),
der planten bl.a. skildres som et middel til å gjøre kvinner gravide.
Opprinnelsen til
ordet mandragora er uklar. Det kan visstnok være at den er knyttet til pest.
Assyriske betegnelser kan tyde i den retning. Muligens vernet den mot pest.
Ordet alrune er
beslektet med gotisk runa, som betyr hemmelighet. Dessuten er runa
benevnelse på spåkvinne. I de norske middelalderballadene anvendes uttrykket å
kaste runer, som innebærer å kaste trolldom på noen.
Til sist skal nevnes
at alrunen inneholder kjemiske forbindelser som kan fremkalle hallusinasjoner, som
f.eks. skopolamin. Det har nok bidratt til mystikken omkring roten.
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlett